Jeg leste denne fordi forfatteren er islandsk og det var en underlig bok. Skjønner ikke hvorfor den er klassifisert som spenningsroman, for den store spenningen kom aldri for min del. Romanen var fin, men litt merkelig på et vis. Jeg tror ikke jeg hadde reagert sånn om den hadde vært klassifisert som en vanlig roman - ble bare litt irritert over at det verken var krim eller spenning egentlig.

Eg er generøs når eg gjev terningkast fire. Boka er underleg omsett, med til dels merkelege ordvalg, og i tillegg virkar handlinga oppkonstruert.

Døme på merkelege ordvalg og rare situasjonar:
* Jeg var hektisk, som om jeg lovet en fange som skulle henrettes evig lykke i det hinsidige.
(Har aldri sett hektisk brukt på denne måten. Det høyres kunstig ut.)
"Ja, jeg skal ut og kikke litt etter jenta. Dessuten vet jeg ikke hvor det ble av sønnen min. Han er fylt tolv, så jeg håper han kommer tilbake av seg selv.
(Veldig merkeleg å seie "kikke LITT". Dette er jo ein til dels desperat situasjon. Skjønar ikkje kvifor ho berre skal kikke litt. )
Er mange liknande setningar i boka.
Ellers så køyrer ho bilen sin plutseleg ned i eit digert hol i vegen, som ho av ein eller anna grunn ikkje hadde lagt merke til før. Heilt rart. Kunne ha funne mange liknande døme.

Til sist er det umuleg å vite kva som har skjedd i hovudet på hovudpersonen og kva som er verkeleg. Veldig rar bok. Min mistanke :Her er eitt eller anna særislandsk som eg ikkje skjønar meg på.

Gerdur Kristny blir regnet som den "Islandske Helle Helle", personlig syntes jeg hun er hakket hvassere enn sin danske kollega.
Om det starter rolig så er i hvert fall det fart og spenning på slutten for da går det nærmest i et bankande kjør de siste femti sidene, og det er bare å spenne seg fast og bli med helt inn. Vi får ingenting gratis i denne psykologiske romanen og det er med denne intensiteten på slutten at Kristny skiller seg fra Helle Helle.
Les hele min omtale her.