The twelve tribes of Hattie er historien om Hattie og August Shepherds voksenliv fortalt igjennom deres 11 barn og 1 barnebarn. Historiens sentrum er Hattie, en fattig, sint og alltid kjempende afro-amerikansk mor som opplevde The great migration med hva det innebar av håp og skuffelser. The great migration er utvandringen av afro-amerikanere i fra sørstatene til nord i mellom 1910-1970. En 6-7 millioner dro og en stor bondebefolkning ble urban. Det forandret både dem og stedene de kom til.

Hatties vesen avdekkes gradvis igjennom det som nærmest er frittstående fortellinger om hennes barn og altså dette ene barnebarnet som forøvrig med sin historie symboliserer en ukuelig vilje i Hattie og en slags konklusjon eller avslutning på romanen. Åpningskapittelet setter på samme vis tonen for historien, det sitter som en klump i magen og gjør den harde Hattie enklere å forstå. Barnas historie er fortalt i nåtid og med tilbakeblikk noe som gjør at en både ser Hattie som mor, August som far, oppveksten og konsekvensene den har for barna senere i livet.

Hele romanens oppbygging er svært elegant og historiene er knallgodt skrevet. Uten å legge alt for mye i sammenligningen minnet den meg litt om Per Pettersons Jeg nekter. Har antagelig noe med oppveksttematikken å gjøre og en usentimental tone i begge. Noen bokelskere har hatt litt trøbbel med å forstå Pettersons tittel på en ellers glimrende bok. Også jeg har det. The twelve tribes of Hattie kunne lånt Pettersons tittel. For Hattie nekter og hun er så til de grader et jeg! I midten av sin gigantiske familie er hun likevel alltid alene og ensom. Barna har et sammensatt forhold til moren som holdt liv i dem. Samtidig tror jeg det er umulig og ikke få sympati og respekt for Hattie. Hattie er så god fiksjon at du tror hun har levd. Hun er både heltinne og brutal. Kanskje det er fordi hun er så godt skildret at forfatteren i forordet understreker at alle karakterene er fiksjon.

I USA er The twelve tribes of Hattie også blitt tolket som en stor fortelling om en viktig periode i USAs historie. Jeg håper mange bokelskere vil lese denne korte romanen som jeg mener er stor på innhold. Hadde vært gøy å høre hva andre lesere synes om den.

The twelve tribes of Hattie kom jeg over på The New York Times sine boknettsider. Den ble nevnt av anmeldere som en av de beste bøkene i 2012. Den er skrevet av debutanten Mathis og har fått masse oppmerksomhet som utvalgt i Oprah Winfreys bokklubb. Jeg tror The twelve tribes of Hattie har fortjent oppmerksomheten og blir populær også i Norge dersom folk får vite om den.

Hattie får en rå og brutal start på livet som mor.
Gjennom nærmere 60 år følger vi henne og alle hennes barn, som sliter med både det ene og det andre. Det de alle har til felles er de ambivalente følelsene for moren, som ikke akkurat har vært raus med klemmer og ømhet opp gjennom barnas oppvekst.

En mektig historie om en fascinerende kvinne, som det er vel verdt å bruke tiden sin på!

Lettlest sommerlektyre

Ayana Mathis er en amerikansk forfatter som debuterte med romanen "Hatties tolv stammer" i 2012. Cappelen Damm utga boka tidligere i år. Jeg har lett etter mer informasjon om forfatteren - både på forlagets nettside (vanligvis pleier forlaget å lage en presentasjon av forfatterene de utgir bøker for, men her er det altså ingen), Wikipedia (forfatteren er totalt fraværende her) og forfatterens egen nettside (som er temmelig upersonlig, og som fremstår mer som ren reklame enn noe annet), uten å finne informasjon med særlig substans. Inntrykket jeg sitter igjen med er at det viktigste er at boka er valgt for Oprah´s Book Club 2.0, en publisitet som har ført boka rett inn på New York Times bestselgerliste.

Hattie er gift med den notorisk utro August, og vi følger dem og barna deres fra 1920-årene og frem til 1980-årene. Paret og resten av Hatties familie har flyktet fra Georgia i Sør-Statene og til Philadelphia i Nord-Statene etter at faren til Hattie ble drept. Her håper de å finne en slags trygghet. Så dør tvillingene - deres førstefødte - Philadelphia og Jubilee, året er 1925 og siden skal Hattie føde ni barn til. Det er oppveksten til disse ni barna vi skal få ta del i i resten av boka. Hvordan går det med barn som vokser opp i en svart familie i et segregert USA, der faren lever et utsvevende liv på si´, mens moren stort sett bare er sint? Litt ymse, skal det vise seg.

Sønnen Floyd er homofil, men kan ikke leve ut sin legning i full offentlighet. Dette fører ham opp i store vanskeligheter. Six er vekkelsespredikant, men lever et dobbeltliv. Hva gjør det med Ruthie som blir vitne til moren sammen med en annen mann, og som kanskje for første gang ser at moren er glad? Eller Ella som gis bort til Hatties søster, fordi de ikke har råd til å fostre henne opp? Alice har på et vis kommet seg opp og frem her i verden, men det har sin pris. Mens Franklin deltar i Vietnamkrigen og er en stor skuffelse for kvinnen i sitt liv. Og hva skjer da Bell mange år senere treffer den mannen som hun i sin tid så sammen med moren sin, og bestemmer seg for å bli hans elskerinne? At barna er preget av oppveksten med en lite glad mor, som egentlig kun gjorde pliktene sine, bærer de alle preg av - hver på sin måte.

"Jeg satt på sengen og så på at hun la frem klærne hun hadde valgt til meg: skjørt og genser, truse og hofteholder. Da jeg var liten, gjorde hun aldri slikt. Det var aldri tid nok til å legge frem klær til ni barm. Jeg lurer på om hun ville ha gjort det om det ikke hadde vært så mange av oss. Det krever en viss ømhet, tror jeg, å legge frem klær til et lite menneske. Mor var aldri øm. Det er hun fortsatt ikke. Hun la alle klærne på sengen til meg som om de var ingredienser til en stekekylling, som om jeg skulle bindes opp. Mor har alltid gjort det som kreves. Jeg regner med at hun tror hun gjør det nå ved å ta meg med et sted - selv om det er feil, selv om hun tar feil ... " (side 243-244).

"Hatties tolv stammer" er en lettlest sommerbok i et helt greit språk. Boka har i alle fall fått en god oversettelse, ut fra det jeg kan bedømme. Noen av historiene krøp under huden på meg, men slett ikke alle. Jeg tror det hadde å gjøre med at persongalleriet ikke ble helt autentisk for meg. Kanskje har forfatteren holdt seg litt for kraftig i skinnet for å unngå at historiene skulle bli tårepersete? Jeg følte at mange av historiene ble litt for kjølig og distansert fortalt, og at deler av persongalleriet ble for stereotypt. Innimellom glimter forfatteren til, men det hele blir uansett litt for ujevnt til at boka hever seg over de øvrige bestselgerne på markedet. Blant annet savnet jeg mer innblikk i hovedpersonen selv - Hattie - og noen svar på hva som hadde preget henne og gjort henne til den hun etter hvert ble. Dessuten ville boka fått noen flere dimmensjoner dersom vi hadde fått mer innblikk i tiden før flukten fra Georgia. Det blir for mange i og for seg uforløste historier, som egentlig kun har det til felles at de handler om barna til Hattie.

Min konklusjon er at dette er en helt grei sommerbok uten de helt store dybder.

Jeg prøvde å like den, men denne boka gav meg ingenting.

Her legges alle bøker jeg har lest i 2014 inn. Et mål for i år er å lese mer skjønnlitteratur, for jeg begynner å bli lei av alle krimbøkene!