Harpiks
av Ane Riel (forfatter) og Cecilie Winger (oversetter).
Aschehoug 2017 E-bok
Kjøp boken hos
Omtale fra forlaget
«Det var mørkt i det hvite rommet da far drepte farmor. Jeg var der. Carl var også der, men ham oppdaget de aldri. Det var om morgenen julaften, og det snødde litte grann, men en skikkelig hvit jul ble det ikke det året.» Slik starter historien om Liv, som vokser opp på en liten øy sammen med mor og far. Mor er for stor til å komme seg ut av soverommet. Far fyller opp hjemmet med skrot, og melder sin levende datter død. At han også kveler sin egen mor virker helt naturlig for Liv, som i begynnelsen ikke setter spørsmålstegn ved den verden hun lever i. Hun tviler heller ikke på at hun er elsket av sin far, som holder henne skjult i en gammel container. HARPIKS er en sanselig vakker fortelling om kjærlighet, lojalitet og omsorg. Men det er også en gysende fortelling om angsten for å miste, om ikke å gi slipp, om splittelse og paranoia - og om utilsiktet ondskap.
Bokdetaljer
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2017
Format E-bok
ISBN13 9788203372575
EAN 9788203372575
Språk Bokmål
Sider 279
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Glassnøkkelen 2016 Gullkulen 2017
Finn boka på biblioteket
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Bokelskeres terningkastfordeling
10 33 12 1 1 1Bokomtaler
Harpiks er ikke en krimkrim. En psykologisk thriller vil nok være en mer treffende beskrivelse. Den trekker oss inn i menneskets mørke dype, uten å bli blodig og skummel. Den beskriver så godt mange av de følelsene mange av oss bærer på; redsel for å miste, splittelse og angst. Men den inneholder også kjærlighet, lojalitet og omsorg. Alle følelsene glir inn i og om hverandre. Riel kan kunsten å føre de sammen i en harmoni, som kanskje ikke er perfekt, men som er troverdig.
Jeg klarte nesten ikke å legge fra meg boken. Harpiks dro meg videre, i sitt rolige tempo, fordi den er så godt skrevet, så intens, at jeg måtte lese mer. Hele tiden mer. En fantastisk spennende bok. Grusom og fin. Kjærlig og ondskapsfull. Den er alt på en gang.
For lesere som liker mer psykologiske thrillere enn ren krim anbefaler jeg denne på det sterkeste.
For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Harpiks
Denne var merkelig og merkeligere og mørkere ble den gitt. Men jeg klarte ikke å legge den fra meg...!
Dette er en bok som er sart og rå på samme tid. Betraktninger fra et barn blir humoristisk og gjør det hele enda mer makabert enn en del av innholdet er. Essensen av boken slik jeg forstår den ligger i frykten for å miste, på så mange plan.
Liv vokser opp på en øy sammen med moren og faren. Det er kun de som bor på øya. Liv tror at alt som skjer på øya er tilnærmet normalt. Moren har vokst seg så stor at hun ikke kommer seg ut av soverommet, faren samler på så mye at det er fullt både ute og inne. I tillegg blir hun vitne til at faren kveler sin egen mor, og melder Liv død til myndighetene, så hun skal slippe å gå på skolen på fastlandet.
Da Liv våger seg inn til landsbyen, og opplever det virkelige livet som folk flest lever, begynner alt å rakne.
Skremmende og samtidig fascinerende å lese om hva total isolasjon kan gjøre med mennesker.
Skriv en omtale Se alle omtaler av verket
Diskusjoner om boka
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketSitater fra dette verket
Den nye julen besto altså i at farmor nylig var død. Det hadde vi ikke opplevd før, og det hadde hun tydeligvis ikke selv heller. Hun så i hvert fall temmelig forbauset ut der hun satt i den grønne lenestolen og stirret opp på treet uten å blunke.
Linda Rasten siterer Harpiks av Ane Riel (side 28)
14:25, 2. oktober 2017 Ingen har det som favoritt.
Jens hadde besøkt morfar nede i Sønderby et par ganger. Han ante ikke at han hadde katter. Bare at han hadde en liten hund som fulgte ham overalt og kunne spille død på kommando. Det gikk fint helt til den dagen den ikke reiste seg opp igjen. Deretter ble den kalt øyas lydigste hund, og morfaren til Jens sluttet å si noe. Og så døde han også.
Linda Rasten siterer Harpiks av Ane Riel (side 24)
14:12, 2. oktober 2017 Ingen har det som favoritt.
Silas kjente de fleste nede på hovedøya, og ellers kjente han noen som kjente dem. Ikke at han sladret. Han fortalte alltid bare fine ting om de døde. Det kunne være ting som at bakeren alltid hadde sørget godt for rottene sine, eller at postmesteren hadde hatt så mye kjærlighet til sin kone at han var nødt til å fordele hengivenheten på hele tre andre damer nede på sørøya.
Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket
