Victor skal altså på hyttetur med foreldrene. Han er ikke akkurat gira på tre uker uten dekning og internett, for det kan umulig være noe å finne på på en teit, liten øy. Når han står på ferjeleiet og venter på å bli hentet over sammen med de andre turistene, finner han ut at disse tre ukene skal han tilbringe med tvillingene Thea og Trym, og Vero. Pene, mystiske Vero. Og selv om han strengt tatt synes tvillingene er drit barnslige når de begynner å lete etter andre spor enn den gamle knappen de fant, så lar han seg rive med. Kan det være noe guffent som foregår på den lille øya?

Du aner kanskje at det faktisk er noe guffent som foregår på den lille øya. Dette er et mysterie som viser seg å strekke seg langt utover ferieøya. Dette er i utgangspunktet spennende nok, men plottet føles litt anstrengt. Mens jeg leste opplevde jeg at forfatteren presset uvillige karakterer inn i et plott de egentlig ikke var så interessert i. Hørtes det rart ut? Det er kanskje rart. Men jeg opplevde at Victor ikke egentlig var typen til å bry seg med sånt samtidig som at “sporene” de fant var rimelig vage og krevde en hel del kjedsomhet og kreativitet for å knyte til noe spesifikt.

Så selv om plottet totalt sett kom seg fremover, og var passe spennende, virket det stivt. Det samme gjelder mye av dialogen. Den var ikke helt konsekvent. På den ene siden skriver Scheen ganske muntlig. Hun skriver “sjøl”, “blei”, “gammal”, “greip” også videre, også utenfor replikker. Dette er i og for seg greit, men jeg synes ikke det passet helt til dialogen. På et tidspunkt tenker Victor at “hun var rett og slett nydelig”. Hva slags henslengt og halvgretten tenåringsgutt snakker sånn? Rett og slett nydelig? Samtidig som at forfatteren skriver ganske så bredt ellers? Jeg har to yngre brødre. Har aldri hørt dem snakke som Victor gjør fra tid til annen. Skal jeg gjette, hadde nok “hu var dritdigg/heit/sexy” falt dem langt mer naturlig… Dessuten merket jeg meg at forfatteren skriver “søsteren” fremfor “søstera”, i kontrast til den øvrige skrivemåten.

Ellers kan hovedpersonene en del ord og fraser som kanskje ikke ligger så naturlig for denne aldersgruppen, men dette ser forfatteren ut til å tenke skal løses av å legge til “… eller hva det heter”. Jeg kan ikke trekke frem noen eksempler egentlig, uten å komme med spoilere. Kort sagt synes jeg ikke at det er nok å bare legge til “eller hva det heter” når karakterene sier noe som kanskje ikke faller dem naturlig. Særlig når de aldri tar feil, heller. Thea, som liksom skal være barnslig og passe teit, sier “[...] betyr som kjent [...]” på et tidspunkt.

Jeg synes altså at språklig er romanen ganske ujevn. Dialogen har på mystisk vis blitt stivere og mer unaturlig enn det øvrige språket. Dette hadde sikkert betydning for at jeg følte at karakterene ble litt tvunget inn i roller i et plott som på toppen av det hele virket litt påtatt.

Ideen var i utgangspunktet forlokkende, men det føltes påtvunget og falskt. Når det er sagt, er det fullt mulig at 12-åringer osv koser seg masse med denne boka - men hvis leserne liker Gone, Matched, The Hunger Games, Twilight osv, tror jeg nok at bøker som Farlige spor fort vekk blir fryktelig harmløst og pinglete.

Hele anmeldelsen finner du på bloggen min, og jeg har fått denne boka av forlaget i bytte mot en ærlig anmeldelse.