Ti sed og skikk forandres meget, alt som tidene lider, og menneskenes tro forandres og de tenker annerledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.

"Aldri levet jeg gladere dag, ti større ære kunne ikke times min ætt, enn at Artur blir min måg. Og jeg skal gi min datter det i medgift som jeg vet Artur vil like best av alt, ti land og gods har han nok av, ellers skulle alt mitt være uspart for ham. Men jeg vil gi ham med fru Guniver Det runde bord, som kong Otar Dragedreper skjenket meg en gang; det er gjort i gamle dager av en fremmed på disse øyer, og han var av Josef av Arimateas følge og hadde lært tømmermannshåndverket av Josef av Nasaret, Vårherres fosterfar. Det er plass til ett hundre og femti riddere om Det runde bord, men to småsvenner kan lettelig bære det på sine skuldre."

Så red disse to riddere sammen, så deres lanser brast og hestene sank i kne, men ridderne kom seg ledige av sadelen, utdrog sine sverd, og fór mot hinannen som to villråner, så gnistene sprang av deres rustninger, og de gav hinannen svære sår.
"Ved Jesus," sier herr Percival til slutt, "til denne dag har jeg kun kjent en mann som torde lignes ved eder. Fagre herre, si meg eders navn!" "Herre," svarte Lancelot, "jeg har ikke annet navn enn Le Chevalier Mal Fet. Men hvem er I?" "Jeg heter herr Percival av Galis," svarer denne, "kong Pellinors sønn."
"Akk," mæler Lancelot, "hva har jeg gjort; har jeg såret deg, som er en ridder av Det runde bord og en gang var min venn og stallbroder!" Dermed kaster han fra seg skjold og sverd, faller på kne og gråter. "Herre," sier Percival forferdet, "hva er dette? Jeg besverger eder, nevn meg eders rette navn." Da slår han opp sitt hjelmgitter og mæler: "En gang het jeg Lancelot." Og herr Percival sprang frem, tok ham i sine armer og kysset begge hans kinn: "Nu takker jeg Vårherre og hans hellige moder at jeg har funnet deg, som jeg har søkt i to år."