Det å leve midt i en pågående trusselsituasjon/krig, som dere gjør i Sør-Korea, styrker den individuelle ansvarsfølelsen og fellesskapsfølelsen. Mens her i Norge, hvor vi lever i vår egen lille, fredelige såpeboble, svekkes den. Vi nordmenn peker lett på staten hvis vi ønsker endringer. Hvis noe er galt, er det staten sin skyld. Hvis vi trenger hjelp, må staten hjelpe oss. Mens koreanere styres av plikten (overfor familien, arbeidsgiver og samfunnet), styres vi i mye større grad av våre rettigheter. (Dette er mitt inntrykk). .) Å bo i et velferdssamfunn er nok med på å redusere den enkelte persons kampvilje, motivasjon og risikovilje. Noe som igjen betyr at de gamle dydene som: tapperhet, verdighet og mot ikke lenger betyr så mye som de gjorde, i tidligere tider. Det viktige er ikke å være et hederlig menneske. Nei, fokuset blir heller rettet mot det å ha det bra, trygt og godt og å bli lykkelig … Som igjen, i praksis, betyr å ha: nok penger, en vakker familie, et fint hus, en diger hytte, en bra jobb, en fet bil og et fint, flott og støttende vennenettverk … Hvis man klarer å skaffe seg alt dette, sikre seg selv og sine, er livet tilsynelatende tipp-topp. Man har fullført sitt livsverk. Man ble ikke bare lykkelig, man klarte også kunststykket: Å fremstå som lykkelig. Overfor naboen og resten av verden. Noe som er minst like viktig som faktisk å være lykkelig.

I Norge er det faktisk også, som i Korea, tabu å snakke om ensomhet. Det er lettere å innrømme at man er deprimert eller traumatisert enn ensom.

Det er mye trøst i andres ulykke

I andre klasse på barneskolen skrev han en tretti siders maskinskrevet stil om Alexander den store, hvorpå læreren sa: «Jeg vet ikke helt hva jeg skal gi tilbakemelding på her.»

Nå må jeg gå. Amund skal på tenniskamp, og Teo skal på taekwondo-trening. Jeg må hjelpe dem å finne klær. Pakke vannflasker og treningstøy. Dette er en del av morsoppgavene som er rutinemessige, men meningsfulle. Å være mor hjelper meg å være mer til stede i livet mitt. Hadde jeg ikke hatt barna, er jeg redd jeg hadde druknet i mitt eget hode. Sunket til bunns i det undersjøiske storhavet av den grumsete sjelen min. Men barna trekker meg ut av meg selv, opp på land og inn i livene deres. De maser og kjaser. Jager meg fremover. Får meg til å løpe så fort jeg kan. Men også til å stå, helt, helt stille