Samtaler til innsikt og forståelse

En gang var vi som vinden er en fin liten bok der Britt Karin Larsen referer fra samtaler hun har hatt med reisende folk. Samtaler som danner et grunnlag for de bøkene hun senere skrev om dette folket; De som ser etter tegn, Sangen om løpende hester og De usynliges by.

Vi får innsikt i det tålmodige og grundige arbeidet Larsen gjorde forut for trilogien. Hvor lett det er å trå feil overfor mennesker som har vært utsatt for grove overgrep. De har en naturlig skepsis overfor enda en fremmed «hjelper», beskytter hverandre og er ambivalente til Larsens skriveprosjekt. «Ja, skriv om oss, vi har mye å fortelle.» «Nei, nei, la oss være i fred, har vi ikke hatt nok vondt?»

Samtalene gir et bilde av de reisendes historie og situasjon i dag, et bilde som utfyller tatertrilogien. De snakker om gamle skikker, om hvor de reisende opprinnelig kom fra (kanskje finnes det ikke et endelig svar) og om dagens situasjon. Spesielt interessant er det siste, om hvordan dette folket fortsatt føler seg ydmyket, redde og tvilrådige – ikke uten grunn.

"Mange har byttet navn, og har ikke engang bilde av foreldrene sine på veggen. En kultur som ingen vil vedkjenne seg, er nødt til å dø. Boka di kommer for sent, den." (side 22)

«Tenk på de foreldrene som i dag ikke engang tør forteller ungene sine at de er tatere. Etter min mening havner de ungene i et tomrom, kulturelt sett. De vet ikke hvor de hører hjemme. De skulle fått lære om språket sitt og kulturen sin i stedet." (side 114)

I sitt etterord Historien om særomsorgen 1907 – 1986 skriver Bjørn Westlie om Norsk misjon blant hjemløse. Stortinget og skiftende regjeringer lot altså en misjonsforening ha det fulle sosialpolitiske ansvaret for landets omstreifere, ikke det offentlige. Et svart og skammelig kapittel i norsk sosialhistorie.

Det er et tankekors at i vår tid, med fokus på kulturelt mangfold og aksept av ulike kulturer, vet vi lite om en minoritetskultur som har levd her fra langt tilbake i historien. At de reisende ennå ikke er akseptert og verdsatt.

"Veien hjem, må den føre til et hus? Er det ikke viktigst at den fører til gjenkjennelse, tilhørighet, identitet?"

Jeg kom tilfeldigvis over denne boken fra 1991 i en gjenbruksbutikk. Først ga jeg terningkast 5, men hever til 6. Dette er en god, velskrevet og viktig bok.

Bjørn Petter Westlie er en interessant forfatter. Han er iflg Wikipedia (født 23. juli 1949) en norsk journalist, forfatter og historiker med doktorgrad. Westlie er førstelektor ved OsloMet – storbyuniversitetet. Westlie er oppvokst på Majorstua i Oslo. Han har bakgrunn fra ml-bevegelsen, dette fordi han tok fullstendig avstand fra sin fars ståsted. Westlie var journalist i Klassekampen i 1977-1982.

Han disputerte for doktorgraden 24. september 2018 med avhandlingen NSB, krigsfangene og andre verdenskrig. Avhandlingen omhandler bl.a. NSBs bruk av sovjetiske krigsfanger til utbygging av jernbanelinjer i Norge.

Han arbeidet senere som journalist i avisa Dagens Næringsliv, hvor han en periode også var korrespondent i Stockholm.

Han har utgitt :
1988: I grenselandet : når forskning flytter grensen mellom liv og død.
1991: Maktens ansikt : et portrett av Jens Chr. Hauge – sammen med Alf Ole Ask.
1991: En gang var vi som vinden - samarbeid med Britt Karin Larsen
1995: Drømmen om det perfekte mennesket. Fra arvehygiene til genhygiene.
1996: Coming to Terms with the Past. Institute of the World Jewish Congress
2002: Oppgjør – I skyggen av Holocaust.
2008: Fars krig,
2008: Folkemordenes svarte bok (medforfatter)
2010: Norsk presses historie 1660-2010 (medforfatter)
2012: Hitlers norske budbringere
2013: Venstreekstremismen (medforfatter)
2015: Fangene som forsvant: NSB og slavearbeiderne på Nordlandsbanen
2019: Det norske jødehatet - propaganda og presse under okkupasjonen
2022: Mørke år. Norge og jødene på 1930-tallet
2025: Mors valg

Bøkene nedenfor er de jeg har i mitt bibliotek