Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Boka bygger på samtaler med norske reisende, også kjent under navnet tatere (etter tatere, et asiatisk folkeslag). Den setter søkelyset på deres truede kultur og avslører overgrep mot en etnisk minoritet som fremdeles står uten talsmenn. Etterord ved Bjørn Westlie.
Omtale fra forlaget
Boka bygger på samtaler med norske reisende, også kjent under navnet tatere (etter tatere, et asiatisk folkeslag). Den setter søkelyset på deres truede kultur og avslører overgrep mot en etnisk minoritet som fremdeles står uten talsmenn. Etterord ved Bjørn Westlie.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 1991
Format Innbundet
ISBN13 9788205202351
EAN 9788205202351
Omtalt sted Nordland
Språk Bokmål
Sider 141
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
En gang var vi som vinden er en fin liten bok der Britt Karin Larsen referer fra samtaler hun har hatt med reisende folk. Samtaler som danner et grunnlag for de bøkene hun senere skrev om dette folket; De som ser etter tegn, Sangen om løpende hester og De usynliges by.
Vi får innsikt i det tålmodige og grundige arbeidet Larsen gjorde forut for trilogien. Hvor lett det er å trå feil overfor mennesker som har vært utsatt for grove overgrep. De har en naturlig skepsis overfor enda en fremmed «hjelper», beskytter hverandre og er ambivalente til Larsens skriveprosjekt. «Ja, skriv om oss, vi har mye å fortelle.» «Nei, nei, la oss være i fred, har vi ikke hatt nok vondt?»
Samtalene gir et bilde av de reisendes historie og situasjon i dag, et bilde som utfyller tatertrilogien. De snakker om gamle skikker, om hvor de reisende opprinnelig kom fra (kanskje finnes det ikke et endelig svar) og om dagens situasjon. Spesielt interessant er det siste, om hvordan dette folket fortsatt føler seg ydmyket, redde og tvilrådige – ikke uten grunn.
"Mange har byttet navn, og har ikke engang bilde av foreldrene sine på veggen. En kultur som ingen vil vedkjenne seg, er nødt til å dø. Boka di kommer for sent, den." (side 22)
«Tenk på de foreldrene som i dag ikke engang tør forteller ungene sine at de er tatere. Etter min mening havner de ungene i et tomrom, kulturelt sett. De vet ikke hvor de hører hjemme. De skulle fått lære om språket sitt og kulturen sin i stedet." (side 114)
I sitt etterord Historien om særomsorgen 1907 – 1986 skriver Bjørn Westlie om Norsk misjon blant hjemløse. Stortinget og skiftende regjeringer lot altså en misjonsforening ha det fulle sosialpolitiske ansvaret for landets omstreifere, ikke det offentlige. Et svart og skammelig kapittel i norsk sosialhistorie.
Det er et tankekors at i vår tid, med fokus på kulturelt mangfold og aksept av ulike kulturer, vet vi lite om en minoritetskultur som har levd her fra langt tilbake i historien. At de reisende ennå ikke er akseptert og verdsatt.
"Veien hjem, må den føre til et hus? Er det ikke viktigst at den fører til gjenkjennelse, tilhørighet, identitet?"
Jeg kom tilfeldigvis over denne boken fra 1991 i en gjenbruksbutikk. Først ga jeg terningkast 5, men hever til 6. Dette er en god, velskrevet og viktig bok.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketVi er ikke et folk av klienter, selv om staten har prøvd å gjøre oss til det.