Rett før jeg sovner, blar jeg gjennom dagen. Grønne, frodige landskap fulle av sauer, sirklende rovfugler. Så jeg en gåsegribb med brede, brunsvarte vinger og dunkledd, sårbart hode, som på en liten fugleunge? Og en spurvehauk? Å begynne vandringen midt i fjellene, i skyggen. Mørke, så gradvise striper av hvitt, gult, rødt. Morgendisen som ligger i dalen, et luftig, lysegrått teppe og tinder som lager hull i det. Solen som glir nedover, fra toppene, mot dalene, mot meg, på grønnbrune, runde fjell, sovende rygger. Brune fjell med små pletter av grønne jorder, vennlige fjell, kulturlandskap. Fjell som stiger opp og forsvinner, å gå så langt øyet kan se, så langt man orker.

Soveposene hvisker rundt meg, luften utenfor vinduene er fjellsvart. Jeg er helt alene, men ikke ensom. Nå føler jeg meg trygg, selv om nesten alle på rommet er fremmede, og jeg en ukjent for dem. Tanken er både skremmende og frigjørende. Frigjørende fordi jeg med ett ikke føler meg avhengig av dem der hjemme, at jeg kan få det jeg trenger andre steder, av andre mennesker. At jeg ikke er låst og bundet, klaustrofobisk festet til Norge. På den annen side er det skremmende å stole på folk man ikke kjenner, gi seg hen til søvnen blant dem, man er bare trygg på nåde, under forutsetning av at de oppfører seg. Og man kan aldri være hundre prosent sikker på at folk kommer til å oppføre seg.