Flyt er den tilstanden av tilfredsstillelse vi trer inn i når vi blir fullstendig engasjert i det vi holder på med.

Det finnes få lykke-indikatorer som er sterkere enn et nært, omsorgsfullt, likestilt, intimt og livslangt partnerskap med ens beste venn.

Etter ti års arbeid med lært hjelpeløshet må jeg endre min oppfatning av hva som foregikk under eksperimentene våre. Det skyldes noen pinlige funn som jeg fortsetter å håpe vil forsvinne. Ikke alle rottene og hundene ble hjelpeløse av de uunngåelige sjokkene. Det gjør heller ikke alle personer som blir stilt overfor uløselige problemer eller uunngåelig støy. En av tre gir aldri opp, uansett hva vi prøver. Dessuten er hver åttende person hjelpeløs i utgangspunktet - de behøver ikke å erfare mangelen på kontroll for å gi opp. Til å begynne med feier jeg dette under teppet, men etter ti år med konstante avvik, er det på tide å ta dette på alvor. Hva er det ved visse mennesker som gir dem en bufferstyrke som gjør dem usårbare overfor hjelpeløshet? Hva er det ved andre som gjør at de faller sammen så fort det oppstår vanskeligheter?

Når vi gir oss hen til nytelse, er vi kanskje bare forbrukere. Duften av parfyme, smaken av bringebær og sensualiteten i en hodebunnsmassasje er alle sammen sterke nytelser i øyeblikket, men de bygger ikke opp noe for fremtiden. De er ikke investeringer, det blir ikke akkumulert noe. Når vi derimot er engasjert (oppslukt i flyt), investerer vi kanskje, og bygger opp psykologisk kapital for fremtiden. Flyt er muligens en tilstand som markerer psykologisk vekst. Oppsluktheten, tapet av selvbevissthet og opphøret av tiden kan muligens være evolusjonens måte å fortelle oss at vi lagrer psykologiske ressurser til fremtidig bruk. I en slik analogi markerer nytelse oppnåelse av biologisk metning, mens tilfredsstillelse markerer oppnåelse av psykisk vekst.

Vi kan altså, mer eller mindre ubesværet, ta avstand fra andres ubegrunnede beskyldninger. Men vi er langt dårligere når det kommer til å distansere oss fra de anklagene vi retter mot oss selv hver eneste dag. Når alt kommer til alt, må de vel være sanne når vi selv tenker slik, ikke sant? Feil!

Det vi forteller oss selv når vi møter motgang eller et tilbakeslag, kan være likeså grunnløst som de urettmessige beskyldningene fra en sjalu rival. Våre automatiske forklaringer er vanligvis forvrengninger. De er bare dårlige tankevaner skapt av ubehagelige erafringer fra fortiden - konflikter i barndommen, strenge foreldre, en altfor kritisk fotballtrener eller en storesøsters sjalusi. Men fordi de nå ser ut til å stamme fra oss selv, behandler vi dem som om de var sanne. Imidlertid er de intet annet enn antakelser. De er ikke kjennsgjerninger. Og selv om en person frykter at han ikke er kompetent nok, elskverdig nok eller god nok, betyr det ikke at det er sant. Det er helt essensielt å ta et steg tilbake og distansere deg fra dine pessimistiske forklaringer, i hvert fall lenge nok til at du kan få verifisert om de er riktige. Å disputere dreier seg altså om å sjekke om dine automatiske tanker og antakelser er riktige. Det første steget er rett og slett å vite at overbevisningene dine trenger å disputeres. Det neste steget er å sette disputeringen ut i livet.