Nydelig roman fra den islandske landsbygden hvor klimautfordringer,flyskam og et utdøende språk er i fokus! Anbefales på det varmeste!

Hele omtalen kan leses her.

Dette er en underfundig og vakker bok med mange referanser til språkvitenskap.

Fantastisk bra, språk og skrivemåte imponerte, men også den fengende handlingen

Enda en nydelig bok av den islandske forfatteren! Jeg har lest og hatt stor glede av Stiklingen, Regn i november, Arr (Nordisk råds litteraturpris i 2018) og Svaner blir ikke skilt. I Eden er Alba en 30-årig språkviter med jobb på universitetet og som språkvasker for et forlag. Hun flytter ut av byen og kjøper et gårdsbruk der hun planter tusenvis av trær for å veie opp for klimaavtrykket sitt. Hun vikles inn i lokalsamfunnet og møter den unge flyktningen Danyel, som blir alene når de han kom sammen med reiser fra Island til et varmere land. Samtalene Alba har med de rundt deg, spesielt faren, er kloke og morsomme. Boka er stillferdig, velskrevet, varm og med mye underfundig humor.

Om taushet - et komplekst kommunikasjonssystem:
«…kona mi og jeg begynte å snakke om hvor forskjellige to stillheter kan være…. og hvor lang en taushet mellom to ektefeller kan være uten at man behøver å bekymre seg.»

«Da jeg skal til å svinge inn Audarstræti, kommer jeg plutselig på en drøm jeg hadde på flyet da jeg falt i søvn et øyeblikk midt over havet, og jeg forteller pappa om drømmen.
— Jeg drømte, sier jeg, at jeg fløy rett over bakken, rett over et goldt, ufruktbart land, og mens jeg fløy, kikket jeg meg rundt og tenkte på om jeg skulle slå meg ned der og prøve å dyrke noe. Da syntes jeg plutselig det var som om jeg stod midt i en potetåker i støvlene til mamma og holdt på å stikke opp åkeren. Jeg syntes det var som om jeg holdt en potetkål i hånden og ristet snøhvite poteter utover jorden, så bøyde jeg meg ned og plukket dem opp i en rød plastbøtte. Da la jeg merke til at en av potetene var større enn de andre og hadde form som et hjerte. Med ett stod mamma ved siden av meg, og jeg spurte henne om hun trodde det var ufarlig å spise den hjerteformede poteten. Hun mente det var i orden.»

Jeg gledet meg til å lese Auður Ava Ólafsdóttir roman Eden. Men det ble en stor overgang for meg å gå fra å lese en biografi til å lese en roman der handlingen fortelles med innestemme Min leseopplevelse i starten var derfor «så som så». Men etter hvert som jeg kom inn i handlingen ble romanen bedre og bedre. Kjempegod er min oppsummering. Igjen en god roman skrevet av Auður Ava Ólafsdóttir.

Det som gjorde til at jeg likte den så godt var roen som er over handlingen. Dette selv om det skjer mye i livet til hovedpersonen Alba. Eller, det blir vel mer riktig at hun lar det skje mye. Romanen er ingen tristesse. Tvert imot; noe av samtalene synes jeg er veldig morsomme.

Skal jeg beskrive Alba kort, virker hun konfliktsky. Som tilsynelatende er hennes styrke. Når søsteren stiller henne kritiske spørsmål, svarer Alba med stoisk ro:

«Etter at avdelingssjefen, altså søsteren min, har listet opp for meg den overhengende blodtørken i Blodbanken, og spurt om når jeg sist ga blod (jeg gir blod tre ganger i året), vender hun oppmerksomheten mot eiendomskjøpet.
Pappa har satt henne inn i saken.
Jeg hørte at du har kjøpt en landeiendom.
— Det er riktig.
Pappa sier at du har brukt opp arven etter mamma?
—Ja, det gjorde jeg.
— Og at du skal røkte skog der?
—Ja, jeg skal plante noen trær der. Nærmere bestemt bjerketrær, legger jeg til.
— Og du synes det er en god idé å kjøpe en erodert landeiendom med et falleferdig sommerhus? To og tyve hektar er en uhorvelig stor tomt for et sommerhus, legger hun til.»

Det tar lang tid før jeg forstår sammenhengen mellom Alba og denne diktsamlingen:

«Jeg har nettopp avsluttet en forelesning i historisk språkvitenskap og er på vei ut av klasserommet på universitetet, da redaktøren i et forlag jeg jobber for ringer for å få vite om jeg har lest diktmanuskriptet hun sendte meg for to uker siden. Hun tok kontakt og sa at hun ville sende meg manuset til en diktsamling som hun mente ville interessere meg, og som var denne dikterens første bok. Det kom som utskrift inn gjennom dørluken i Audarstræti allerede samme dag. Vi ville gi deg sjansen til å lese manuskriptet før boken kommer ut, sa hun, og jeg syntes det var en merkelig måte å ordlegge seg på: ville gi meg sjansen til å lese manuskriptet. I løpet av samtalen gjentok hun to ganger at manuskriptet trolig ville vekke en helt bestemt interesse hos meg.
— Vi synes manuskriptet er enormt sterkt, sa hun. Det er uvanlig at en ung mannlig forfatter skriver om kjærlighetssorg på en så personlig og ubeskyttet måte.
Deretter dempet hun stemmen og la til: — Her er det mange følelser i spill.»