Dreamcatcher av Stephen King (2001)

Ikke den aller verste jeg har lest av han, men andreplassen så langt går til Dreamcatcher.
Uhorvelig mye gjentakende scener uten stopp, med for mye dialoger som kunne vært mer spennende i stedet for kun å skape en "filler"-følelse (eng.). King's "incessant need" (beklager digresjonen her men finner bare ikke det norske ordet jeg trenger) til å nevne andre celebriteter i boka er nærmest kvalmende, er sikker på at minst 15 Hollywood-stjerner, andre berømtheter og forfattere ble nevnt. Også i klimaksøyeblikket ble ekte mennesker brakt inn i historien hans. Jeg personlig opplever dette som en forfatterfeil. Et distraksjonsmoment. Noe man kan bruke med skjønn. I en bok på denne lengden kunne jeg sett for meg bruk av kanskje 3-5 kjendisnavn, og da helst hvis de faktisk er relevante til handlingen.

Utover dette kjøpte jeg ikke helt at alle var så veldig belærde og kunne fraser og inspirasjon from de samme verkene. Det var ingen nevning av at karakterene hadde lest de samme bøkene under oppveksten og slik. Kun referanser til at to av dem var mer beleste. Det kan vel strekkes til at den telepatiske evnen deres gjorde det slik at de kunne sanse de samme bøkene uten å faktisk ha lest dem selv.

Jeg likte karakteren Kurtz, og navnereferansen hans til Joseph Conrad's bok Heart of Darkness.
Resten av mannskapet finnes det mer rom for forbedringer i form av personlighetsdiversifisering.

Terningkast: 3

Jeg er ingen stor paranormal-fan men prøver alltid å gi King en sjanse. Det var han som fikk meg til å begynne å lese, med korthistoriene hans, som Night Shift (1984) og Skeleton Crew (1985)

^Dette var gullkorna hans. Også Bachman-bøkene da, klart!