Denne boken kom i min postkasse fra Den norske Bokklubben i 1974. Jeg leste den da. Glemte jeg den ? Som så mange andre? Førti år er gått, og jeg må bare erkjenne, boken , boken var god den gang. I dag? Bedre enn noen gang, og bedre enn de fleste. Hvorfor? PÅ grunn av alder? Ja!
Aktualitet? Ja! For selve tittelen "Din stund på jorden" forteller meg mer nå , den treffer meg, der en bok ikke skal treffe: På et ømt punkt. Som forfatteren selv sier i denne boken:" Jeg er i en alder da evnen til fornyelse er slutt". Men, her må jeg-leseren- erkjenne at fullt så dystert som jeg-personen i boken ser på det, det gjør ikke jeg. Ennå.
WILHELM MOBERG er vel mest kjent for sin utvandrer/utvandrer-serie, som bøker, som TV-drama som film. En mann med suksess. Et sted står det å lese:"Sveriges beste forfatter." Nå er vel det en farlig ting å si, og uansett blir en slik ytring subjektiv. Boken her skal ikke leses som hans selvbiografi, la det være sagt. Men med kjennskap til hans liv gjennom lesing av forskjellige biografier, er det likevel lov, mener nå jeg, å stille et stort spørsmålstegn ved dette. Hovedpersonen i boken heter Albert Carlson, og er, jeg hadde nær sagt selvfølgelig, innvandrer til USA. Vi møter ham boende fast på et hotellrom i en mindre by det sydlige California, og jeg lurer på om stedet er valgt med henblikk på Cubakrisen i det året den skrives i, for hans bosted er så unektelig nær Cuba, som en by i USA nesten kan være. I motsetning til Karl Oskar i utvandrer-eposet, oppnådde aldri denne hovedpersonen den trygghet han søkte. Tvert i mot: Ensomhet sitter han igjen med, den virker så bitter at han er glad at han nå bor på kun et hotellrom, noe som får ham , svært så bitter, til å si: "Med en boligs utstrekning i kvadratmeter øker beboerens ensomhet." Skal dette være en trøst? Eller er det et munnhell han har fra alle sine år i eiendomsbransjen? År som han føler bortkastet, uten hensikt som så mye annet. Han sitter på dette hotellrommet og mimrer, helst i negativ forstand over alle muligheter han hadde i livet, som han skuslet bort.
Skuslet bort. Da er han tilbake i sitt hjemland , i en svunnen stusslig tid. Han dveler mye ved året 1912. Og han kan ikke gi slipp på minnet om sin fire år eldre bror, Sigfrid. Og dennes sørgelige, og i senere kunnskaps perspektiv, så helt unødvendige død.
Og det er nettopp denne broren som skal ha sagt:" Du skal ikke skusle bort livet", og videre: "Jeg er her på jorden bare denne ene gangen! Jeg må ta godt vare på livet mitt!" Dette sa en meget ung mann, den gang. Han døde uforklarlig, og han var ennå svært ung da. Hovedpersonen i boken her, mistet et fotfeste og fikk en sorg han aldri kom over. Han reiste ut, til det forgjettede land den gang,USA , som så mage andre.
Han kom tilbake etter mange år, bare for å oppdage at ingen hjemme kjente ham lenger, han var bare et navn, "som en gang fõr til Amerika." Han kom for å søke sin ungdoms lykke, han fant intet og reiste tilbake. Han hadde ingen tilhørighet lenger.
Mer, skal ikke røpes. For handlingen er mer enn vemod og lengsel, den følger med i historiens samtidige gang, og den er så glimrende skrevet.

Men én ting må nevnes ved annen gangs lesing: Første gang kjente jeg lite til forfatteren og hans liv. Boken jeg her prøver å gi en omtale av kom ut i 1963. Og ti år etter begår forfatteren Wilhelm Moberg, selvmord. Jeg skal ikke dvele ved årsaker til dette, bare ved hans avskjedsbrev til sin kone siden 1923: " Klokken er tjue over sju. Jeg må gå til innsjøen og søke den evige søvn. Tilgi meg."(Ikke helt sikker på videre tekst, men det som står fast er dette med "Klokken er tjue over sju." Skrevet altså i 1973.
I "Din stund på jorden" , utgitt i 1963 må jeg sitere fra (s.31 i min utgave) ved brorens dødsleie, der jeg-personen , som da er 15 år, hans far og hans mor er til stede:
" men før jeg rakk å åpne munnen, kom far meg i forkjøpet.
Han bøyde seg over min brors ansikt , rettet seg opp igjen og så på veggen. Han tok Sigfrids klokke ned fra spikeren på veggen og kastet et undersøkende blikk på urskiven, som om han ville forvisse seg om at uret fremdeles gikk.
Med klokken i hånden vendte han seg langsomt mot oss og sa:
- Den er tjue minutter over sju. Presis tjue over, er den.
Helt plutselig fortalte far oss hvor mange klokken var. Hvorfor gjorde han det ?"

Godt spørsmål! Som jeg absolutt ikke festet meg ved første gang, og som bare festet seg andre gang. Likevel før jeg leste hans avskjedsbrev, gjengitt på en eller annen google side i dag!
Merkelige bok-verden!

Lest for andre gang nå i 2022. Syns denne boken er veldig god. Ser ikke bort fra at det kan bli en senere lesning nr.3 også.

Då mor mi skulle flytte over i eit mindre husvære, fekk ho brått ikkje plass til så mange av bøkene sine lenger. Snill som ho er så lot ho etterkomarane forsyne seg med det dei hadde lyst på. Sjølv om vi var fleire som ville ha så var det likevel eit rikhaldig skattkammer å plukke frå.

Dette er det eg sanka med meg.
Takk, kjære mor.