Törnblom tilbyr hjelp til selvhjelp - folk må jobbe med seg selv. Det mest betenkelige med denne strategien er om Törnblom og selvhjelpslitteraturen og populærpsykologien gjennom sitt blotte nærvær og sin appell til leserne om å arbeide med seg selv, indirekte forverrer muligheten for å motivere og danne forsøk på endringer som ikke handler om å jobbe med seg selv, men om å endre de ytre politiske og struktuelle årsakene som dikterer livsbetingelsene deres. Da virker selvhjelpen som et sosialt bedøvelsesmiddel som sørger for at det bestående består.

Bemerkningene til Nolan jr. og Illouz peker på en felles engstelse: Har det terapautiske system noen utside? Innehar den mulighetene for å avvikle seg selv - har den en selvutløsermekanisme om den skulle vise seg å virke mot sin hensikt - nemlig å lede til undertrykkelse framfor frigjøring eller tvang framfor frihet? Nolan jr. sammenlikner med republikanismen, der man til slutt gjorde oppgjør mot slaveriet som institusjon fordi det brøt med systemets egen idé om frihet. Men å tenke seg at det terapautiske rammeverket vil avvikle seg selv hvis de psykiske lidelse skulle øke eller selvfølelsen bli dårligere, er vanskelig å tenke seg, snarere vil det bare forsterke systemet i form av krav om mer selvnæring og selvfølelse og flere psykologer. Dette kan tenkes å henge sammen med at den terapautiske etos er det første moralsystemet hvor autoriteten ikke lenger er fundert i et ytre, overordnet prinsipp, men i selvet.