Kan man skille reality fra virkelighet?

Jeg har sett mange realityserier oppgjennom årene, blant annet The Bachelor,The Bachelorette, Bachelor in Paradise, Farmen, 71 grader nord,Big Brother, Villa Medusa, Den siste viking, Paradise Hotel, Robinsonekspedisjonen og mange andre. Lista er lang. Personlig foretrekker jeg vanlige Tv-serer fremfor realityserier, men siden det blir mest produsert realityserer for tiden, er det lett å ikke la være å se det, og noen av dem blir man mer hekta på enn andre. Det blir en slags guilty pleasure enten man innrømmer det eller ikke. Denne boka dreier seg om realitykonseptet og tar konseptet på kornet.

Zoo er gift og hun elsker mannen sin veldig høyt, men hun vil på et siste eventyr før de prøver å få barn. Zoo vet ikke om hun noen gang er klar for å bli mor, og det er en hemmelighet hun holder for seg selv. Hun melder seg på denne realityserien som er noen hakk tøffere enn 71 grader nord. Det handler om overlevelse og gå overens med andre deltagere, noe som er typiske momenter i hvert eneste realityserie i større eller mindre grad.

Mye å kjenne seg igjen i fra realitysjangeren
Zoo er med i en mer hardbarket realityserie enn det man kan tenke seg, der man må overleve utendørs, samarbeide med andre deltakere og underveis ta del i utfordringer som de får opplysninger av programlederen. Programlederen er et fantastisk eksemplar på de fleste programledere i realtyserier, litt småarrogant personlighet med fine vaner. Zoo må samarbeide med personligheter som er lett å kjenne igjen i fra fleste realityserier. Den utstøtte som ingen liker, bedreviteren, den som ikke er redd for konfrontasjoner, den pene, den hjelpeløs og mange andre kjente personlighetstrekk som stadig dukker opp hver sesong i forskjellige realityserier. Enkelte ting forandrer seg aldri og det er vel det som er greia med realitykonseptert generelt. Man vet hva man får og det blir til en guilty pleasure.

Zoo er med i realityserien som et siste eventyr, men hun merker ikke forandringen rundt seg. Hun blir etter hvert stadig mer alene mens hun vandrer lange etapper, og hun har ikke fått med seg at ting har tatt slutt, og at verden rundt henne er rammet av en katastrofe. Det er en grunn til at det meste er øde og forlatt, men hun merker det ikke, eller er det noe hun fortrenger? Det eneste hun klarer å tenke på er hvor mye hun savner sin mann og lengter hjem. Vil det noen sinne gå opp for henne hva som har skjedd rundt henne? Forfatteren gjør realitykonseptet i bokformat ekstra troverdig da hun fletter inn forumtråd der seere diskuterer episodene som blir vist, der både fans og diverse nettroll dukker opp.

Ikke begeistret over sentimentale temaer for det blir fort irriterende
Den siste hadde et godt utgangspunkt med noen kreative elementer, men for min del var det tematikken som ødela. Jeg er ikke spesielt interessert i å lese om hovedroller som ønsker å bli foreldre og som konstant nevner barn. Synes det blir litt slitsomt og irriterende i lengden. Det er ikke et tema som er interessant for meg personlig å lese om, for å være helt ærlig. Så syntes det ble vel mye av det og da blir det litt drepende. Selv kunne jeg ha tenkt meg en mer hardbarket versjon av Den siste, men dette blir for soft og sentimentalt for min smak. Det er jeg ikke helt begeistret for, dessverre. Så hadde absolutt likt enn mørkere variant av denne mye bedre til tross for at den hadde noen mørke partier.

Dette er en bok som er svært lett å leve seg inn i, og selv om tematikken ikke var helt min greie, er det en av de bedre dystopiske bøkene jeg har lest i det siste. Jeg er litt foret opp av denne sjangeren da slike bøker er blitt mye lest oppgjennom årene og da går man noe lei, så har et elsk-hat forhold til denne sjangeren, men dette er en av de bedre jeg har lest de siste årene. Fin beskrivelse av en verden i oppløsning på en stilleferdig og mystisk måte. Det er det boka scorer høyest på og personbeskrivelsene.

Fra min blogg: I Bokhylla