Men snart skal vi dø, og hvert minne om disse fem skal forsvinne fra jorden, og selv skal vi bli elsket en liten tid og så glemt. Men kjærligheten vil ha vært nok; alle disse ansatser til kjærlighet vender tilbake til den kjærlighet som fødte dem. Enn ikke erindringen er nødvendig for kjærligheten. Det finnes et land for de levende, og et land for de døde, og broen er kjærligheten, det eneste som lever videre, det eneste som har mening.

Enten lever vi ved et tilfelle og dør ved et tilfelle eller så er det en plan både i vårt liv og ved vår død.

Å, om vi bare kunne reise langt bort, til en øy hvor mennesker ville kjenne deg som den du er. Og elske deg.
Du er femti år gammel, og du drømmer ennå om slike øyer, onkel Pio.
Han bøyde hodet og mumler: Jeg elsker deg jo, Camila, jeg må elske deg, ...
Hvor ufornuftig du er, sa hun smilende. Du sa dette som en gutt ville ha sagt det. Du synes ikke å ha lært med årene, onkel Pio. En sånn kjærlighet og en sånn øy eksisterer ikke. Det er bare på teater at du finner slikt.

Det finnes et land for de levende, og et land for de døde, og broen er kjærligheten, den eneste som lever videre, det eneste som har mening.

Enhver annen ville ha sagt til seg selv: om fem minutter kunne det ha vært meg, men broder Juniper tenkte på noe ganske annet: Hvorfor hendte dette disse fem? Hvis der overhodet fantes en mening med universets liv, hvis det var noen mening med menneskene, - ja, da måtte man sikkert kunne finne denne hemmeligheten i disse menneskeskjebner hvis jordiske liv så plutselig ble avbrutt. Enten lever vi ved et tilfelle og dør ved et tilfelle eller så er det en plan både i vårt liv og ved vår død. Og i dette øyeblikket bestemte broder Juniper seg for å undersøke hemmeligheten i disse fem menneskers liv, for å fatte meningen ved deres plutselige død.