Nydelig roman!

Etter de to første sidene ville jeg egentlig ikke lese mer, men tok den fram igjen etter et par dager. Det som dro meg videre var å finne mer ut av hvem Myrto var, og hva den store hemmeligheten med ham kunne være. Det tok mange sider før jeg forstod at det var to historier i boka; den om Judith og Myrto, og den om jeg-personen M (og L). Parallellen mellom de to historiene er at begge sørger etter mannen sin; og at både Judith og «jeg» var tiltrukket av tosidigheten hos mennene sine. Begge mennene hadde en voldsom/voldelig og uforutsigbar side, men også en som var kjærlig og øm. Prosjektet til «jeg» er å forstå hvordan hun lar seg trekke mot denne tosidigheten når den gjør henne så redd og utrygg.
Da jeg løsnet på klistremerket på baksiden av boka, leste jeg at Judiths fortelling var en speilhistorie til «jeg» sin historie. Jeg kjøper den. Hun lar Judith finne en mann (Myrto) som har samme voldsomheten som M, men som tar den ut i musikken, og ikke på henne. Skal det holde å gi M en gitar?
«Jeg» er preget av oppveksten sin med en far som ligner på M. Hun har et nært forhold til faren sin, og bruker ham til å forstå M og hvorfor hun velger som hun gjør. Siden følelsene sitter så langt inne bruker hun mdma for å hente dem fram. Da forstår hun også hvorfor M er som han er. Kan hun hjelpe ham? Hvis han er trygg nok, vil han da bare være den ømme mannen for henne? Triggeren for M er «jeg» sitt alkoholkonsum, og det hjelper jo ikke da at «jeg» er alkoholiker. Med andre ord; dømt til å mislykkes.
Jeg synes boka ga meg innsikt i hvordan noen kan velge å leve i voldelige relasjoner. Det er ikke alltid slik at de er for «svake» til å forlate, men at de «lever for» det gode de tross alt opplever. Mennesker som er relasjonsskadet velger andre som også er det?
Da jeg var ferdiglest tenkte jeg at boka kunne ha vært skrevet i mdma-rus. Den var så stakkete og usammenhengende noen steder. Innimellom irriterte jeg meg over syntaksen. Jeg har lest en del av Hanne Ørstavik tidligere, og jeg kan ikke huske at hun har skrevet så snirklete før: «Det verker inni håndflatene når hun tenker det, som var det hendene hennes som holdt noe og så er det ikke mer». Jeg fikk ikke vite så mye om Myrto, det var skuffende.

Mange fine betraktninger om kjærlighet og hvor sårbar og kompleks den kan være.
Fortelleren er en norsk forfatter bosatt i Milano. Hun sørger over mannen sin som nylig døde, og møter «M» som er 17 år yngre enn henne.

«Hvor mange møter vi ikke. Og så plutselig er det noe med en som er helt åpent, som bare er. Det er bare med akkurat denne ene.»

«M» kan plutselig bli rasende, noe fortellerens far også ble. Redselen og utryggheten hun opplevde som liten, opplever hun også i forholdet til «M».

« Det er øynene hans, jeg vet ikke hva jeg ser i dem, blir ikke sikker på varmen som er der noen ganger så veldig men så er det hardt og stengt, hva den varmen betyr, om den er noe jeg kan stole på, om den renner der inne, bak, også når den ikke syns.»

Ørstavik er supergod til å beskrive følelser!

Lettlest.

De 6 finalistene er klare - to av de hadde jeg allerede på ønskelista - har du lest noen - hvem tror du vinner?

Dette er liste for romaner og fiction. Lånt på bibliotek.