Vittig om skribentens vilkår i kommunismens storhetstid.

Opprivende, men også finurlig og vittig. Romanen begynner som en nyutgave av Kafkas «Prosessen». Situasjonen og replikkene er som tatt ut av originalen. Hovedpersonen, forfatteren Rudian Stefa, blir uventet innkalt til avhør på partikontoret. Uklare spørsmål og svar underbygger usikkerheten og frykten. Etterhvert går det opp for Rudian at myndighetene ikke etterforsker ham selv, men heller dødsfallet til Linda B, en ung kvinne han aldri har truffet.

Men kjæresten, Migena, kjente Linda B godt. Etterhvert får vi gjennom samtalene mellom de to innsyn i den unge Lindas tragiske bakgrunn som et offer for diktaturets kamp mot klassefiender. Det tar riktignok sin tid, for bak eksilet i tittelen skjuler seg også en historie om uforløst kjærlighet.

I stedet for «Prosessen» får vi en elegant og til tider vittig roman om det å være en privilegert forfatter under et kommunistisk diktatur som tydeligvis lar ham stort sett være i fred så lenge han skriver sine oppskriftsmessige teaterstykker. Men helt trygg kan selv ikke en slik person være. (Den engelske oversettelsen flyter godt).

I flere epoker har det skortet på personlig frihet og trygghet i Øst-Europa. Historikere og journalister har skrevet mye, men skjønnlitteraturen gir et vel så godt bilde om hvordan undertrykkelsen virker inn på det enkelte mennesket. Her er noen bøker jeg har lest: noen klassikere, andre ganske nye. (Sist redigert 26.2.23).