Stående applaus for Rosenquist fra meg.
Det skal sies at det til tider var utfordrende å henge med når hun redegjør for byråkratiet og jussen i dette, men det gir meg likevel en forståelse av kompleksiteten rundt og i kjølvannet av vedtak som fattes og politikken som føres.

Her er det mange stoler å falle mellom, og de sykeste faller. Mellom psykiatrien med et stadig økende skjemavelde, private foretak, offentlig og kommunalt ansvar, helseforetak, rettsvesenet, kriminalomsorg, politi- og fengselsmyndigheter. Ikke minst faller de utenfor budsjetter med poster som helst skal betales av noen andre. De lander også sist når økonomien er trang, oppbrukt eller misbrukt. De faller og faller.

Rosenquist har viet livet sitt til å gjøre livene til de sykeste blant oss «litt mindre jævlig». Hun omtaler seg selv som streng, men snill og etter å ha lest boken, er det ingen tvil om at hun er omsorgsfull, ansvarlig, erfaren og evner å si i fra med tyngde og autoritet. Riktignok når hun ikke alltid frem.

Det er synd og lese at hun opplever at arbeidet i dette yrket har mistet sin status, men der er jeg redd hun ikke er alene. Akkurat det tror jeg mange yrkesgrupper kan si seg enig i.

Hun forklarer hvorfor antall plasser i fengslene må opp, når antall behandlingsplasser innenfor tung psykiatri går ned, og vise versa.
Hun har et humant og nydelig syn på mennesker som har kommet skjevt ut i livet og hva som kan være rett behandling. Ulike mennesker trenger ulik håndtering, ikke alle er i stand til å leve slik de fleste av oss betrakter som normalen, de må hjelpes.

Antallet sengeplasser og behandlingssteder som har fungert bra, er redusert eller lagt ned. På landsbasis er tilbudet redusert med 15 000 plasser på 50 år.
Selv om Randi Rosenquist er pensjonist, deler hun heldigvis fortsatt av sin kunnskap i form av undervisning, foredrag og i utvalg, noe hun skriver litt om.

Jeg håper politikere vil velge seg denne boken, det er de som kan vise vilje og gjøre endringer, men dette er en bok vi alle kan lære noe av.
Hun skriver om samtiden at den er preget av egoisme. Vi bruker mye tid på selvrealisering, karriere og egen vinning. Så kanskje trenger vi i større grad å fokusere på hensikten og gevinsten av solidaritet og fellesskap?
For som forfatteren sier, hver og en av oss har det bedre om vi har trygghet, omsorg og gode relasjoner i livene våre.

Gjennom nesten 50 år i psykiatrien, og med erfaring fra både sykehus og fengsler, deler hun raust av egne møter med pasienter. Anekdotene gir liv til stoffet og gjør kompleksiteten forståelig uten at det blir forenklet. Dette er ikke en bok som peker finger, men en bok som forklarer hvorfor ting er blitt som de er, og hvorfor noe av det er problematisk. Rosenqvist utfordrer dagens praksis og lover som i økende grad har blitt virkelighetsfjerne, og som i noen tilfeller står i veien for forsvarlig og nødvendig helsehjelp.
Hun skriver tilgjengelig og jordnært, men om en del av samfunnet som de fleste av oss vet altfor lite om: tung psykiatri og menneskene som har falt lengst utenfor. De sykeste. De som ikke kan stå opp for seg selv.
Jeg sitter igjen med stor respekt for ei fantastisk dame som viet livet til de aller sykeste i psykiatrien. Historien om han som kommer på hennes kontor med en pose med penger og en kniv, er spesielt fin.

Målet er fler bøker enn i fjor