Aldri

Alltid å tegja når
du er meg nær,
aldri få segja kor
du er meg kjær.

Aldri få kjenna din
pust mot mitt kinn,
aldri få brenna min
munn imot din.

Aldri få loga som
eld imot deg:
slik er den soga som
klagar i meg.

Jakob Sande

Lærdom

Å elska
er å vera stille
nesten heile tida
og ha varme hender.

Å elska
er ikkje å vakta,
men å sjå ein annan veg
til rett tid.

Snakk ikkje om ekstasen
når du meiner
kjærleiken.
Dei bur på kvar sin stad
og møtest
sjeldan.

Snakk heller
om å gå til fots
gjennom ti tusen kvardagar
og aldri halda opp
med å vera den rette.

Å elska
er å tenna lys
og tørka tårer,
natt og dag.

Alf A. Sæter

[...]
Du måtte vara stark
händer det
att människor säjer
till mej

Och jag tänker
på allt som har hänt
- kanske
jag är stark

Ja, det är väl så
Jag är väl stark jag

Starka mänskor böjs inte
De bryts

och brister

Märta Tikkanen

Junikveld

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser på har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.

Se - skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
- det er som om noe haster...

Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!

Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.

Hans Børli

Formødrene mine
og forfedrane
snakka sjeldan saman
Det viktigaste trong visst ikkje seiast
Dei hadde mjøl, gryn, sukker, salt
dei hogg ved frå eigen skog
og tråkka ugraset ned langs gjerdet
Dei sende sauene frå seg på sommarbeite
og henta ungdyra inn att om hausten
med lokkande ord
og nyslipte knivar
slakta dei buskapen sin sjølv
kokte ferskt kjøt i sine endelause kvinnekjøkken
la flesk i salt til året etter
og tidene på sprit, i nykokte glas
Om nettene
målte dei kvarandre i styrke
på bomullslaken, kvite som formors lår
Og dagane kom og gjekk
og dei heldt ikkje hender

Eli Fossdal Vaage

Myrulla på Lomtjennmyrene

Skulle jeg, mot formodning,
bli salig
og komme i de saliges boliger,
da skal jeg si til erkeengelen:
- Jeg har sett noe
som var hvitere enn vingene dine, Gabriel!

Jeg har sett myrulla blømme
på Lomtjennmyrene

heime på jorda.

Hans Børli

Dulgt kjærlighed

Han tvær over bænkene hang;
hun lystig i dansen sig svang.
Hun lekte, hun lo,
med én og med to; -
hans hjærte var nær ved at briste,
men det var der ingen som visste.

Hun gik bak ved laden den kvæll,
han kom for at sige farvel.
Hun kastet sig ned,
hun græd og hun græd:
sit livshåb, det skulde hun miste.
Men det var der ingen som visste.

Ham tiden fallt frygtelig lang.
Så kom han tilbake engang.
- Hun hadde det godt,
hun fred hadde fåt;
hun tænkte på ham i det siste.
Men det var der ingen som visste.

Bjørnstjerne Bjørnson

Så tok vi en stein

Vi stod og så
vannet som lå
stille, himmelen/åsen
speilet

seg der. Så tok vi
en stein og kastet
den uti: Ringene spredde
seg, ringene spredde seg, ringene

spredde
seg - også
inni
oss. De sprer seg ennå.

Jan Erik Vold

Det er denne sommeren hun blir stor, hun går og snakker til seg
selv, de tynne beina fulle av blåmerker og skrubbsår, håret flokete
av salt, hun vil ikke ha hjelp til noe

Og når vi tre tynne skapninger går ut på moloen ved siden av fyret
med hver vår rose, hun en rød, du en oransje, jeg en hvit og synger
ja, vi elsker med små skeive stemmer, så vil hun hive blomsten til
havet selv og jeg må holde henne så hun ikke følger med ut

Niels Fredrik Dahl

Et rom står avlåst

Jeg lengter etter deg.
Et rom står avlåst i kroppen min.
Alle tingene dine fins der og avtrykkene
av det korte livet ditt, flyktige
som skygger på snøen i måneskinnet.
Nøkkelen har jeg og går inn
med sekunders mellomrom. Jeg tar på alt
og taler uten ord med tomheten,
en kronisk lytter.

Jeg lengter etter deg
også fordi du var likest meg. Uten deg
går jeg alene med vranglynnet mitt.
Alt som var fint i meg og nå falmer
bar du som en tidlig sommerdag, et flott
langtidsvarsel. Også lavtrykkene mine
langt vest i deg kunne hope seg opp.
Av og til
kolliderte vi og værlagene våre. Skybrudd
og solgangsbris tørnet sammen. Men oftest
hang dagene våre som enige
søskenperler på kjedet.

Lengter etter deg.
Hverken vær eller dager løper mer.
Og tomheten svarer aldri.

Kolbein Falkeid