Veldig artig tegneserie om et romskip i det installere rom. Det er et gammelt skip med mange feil og bisarre hendelser. Anbefales som e t artig mellomspill til de 3-400 s. lange sci-fi bøkene

Ikke forvent episke romeventyr
Ikke forvent fantastisk teknologi.
Ikke forvent eksotiske planetlandskap
Ikke forvent noenting.

Slik står det på vaskeseddelen til Sigbjørn Lilleengs science fiction-historie «Mellom Planeter». Det kan virke som om tegneserieskaperen ønsker å snakke ned sitt eget verk, men egentlig er det mer et manifest, en reduksjon av virkemidlene som er ment å fremheve historien, litt som de danske dogmefilmene fra tidlig 2000-tall.

Vi befinner oss et stykke inn i fremtiden, stedet er romskipet Munki, på tokt ute i verdensrommet på oppdrag av Europen Space Org. Hovedpersonen, en ung mann og døgenikt ved navn Mikael, har meldt seg frivillig til å være med på reisen.

Mikael jobber på gølvet med vedlikehold, og virker vel egentlig bare sånn passelig interessert. Samtidig roter han det til i kjærlighetslivet, der han streber for å nå gjennom hos offiseren Heidi mens en annen kvinne, Jeane, streber for å nå inn til ham. Hvordan løser han dette?

Livet om bord på Munki beskrives som lettere miserabelt, i et skittent og falleferdig romskip infestert av rotter og med et oksygengivende tre som bare vokser seg større og større. Det er langt fra de striglete og glattskurte flatene vi kjenner fra de science fiction-universene vi som regel blir kjent med via kino og i tv-serier, men det er minst like fascinerende og spennende som disse.

Spørsmålet er om vedlikeholdsavdelingen på romskipet Munki har det som skal til for å redde det, så lenge selve fundamentet er råttent? «Mellom planeter» kan leses som en spennende historie i seg selv, men metaforene fra det virkelige liv er tydelige og umulige å ikke få øye på.

Tegningene er detaljerte og uttrykksfulle, Sigbjørn Lilleeng tilhører eliten blant norske tegneserieskapere som jobber med lange tegneseriefortellinger.