"Han roper så høyt at han ikke hadde behøvd telefon i det hele tatt, pleide vi å si. - Han kan bare rulle et ukeblad til en ropert, så hører de ham helt til Zlatibor, så høyt roper han ... Så var det ingen som lo av det med roperten lenger, for vi satt med øra på stilk og holdt pusten og lata ikke engang som om vi ikke lytta, og vi hørte at pausene mellom hver gang han sa noe ble så lange at det umulig kunne være at han bare lytta til hva som ble sagt i den andre enden. De satt stille sammen, pappa og tantene, i hver sin ende av en sprakende telefonlinje gjennom Europa. Søster og jeg skjønte ikke alle orda, og kunne ikke forestille oss, men vi kunne ikke unngå å skjønne allikevel - stemmen, stillheten, og knekken i ledninga der den kopperfarga metalltråden etter hvert stakk ut."

Groruddalen på slutten av åttitallet. Divna vokser opp med nordnorsk mor og jugoslavisk far, og i hennes verden er det tydelige skiller: mellom Veitvet på den ene siden og miljøet rundt den jugoslaviske klubben på Bjølsen på den andre. Hver sommer kjører familien gjennom Europa til de zlatiborske fjellene, der faren vokste opp. I Zlatibor går tiden langsomt, og onklenes uniformer får henge i fred bakerst i klesskapet, den siste vanlige sommeren i Jugoslavia. Men snart skal krigen bryte ut, og for Divna blir ingenting som før - verken i Zlatibor eller i Oslo.

Hva skjer med et sammensveiset minoritetsmiljø når familiene plutselig skilles av en avgrunn av konflikt? Hvordan er det for et barn å tilhøre en part i en krig? Divnas bok er en viktig, varm og egenartet roman om en ung jente som bærer på en tradisjonstung kultur fra et land i oppløsning.