Han får ei stol sett fram da han kjem inn og seier: - Eg ville gjerne sjå om det er fleire bøker i boksamlinga som eg ikkje har lese.

• Det er så mykje skrap og ugudelegheit, at eg skjemst for å låne ut. Den gamle skjelvande kjerringa sit i stolen ved ovnen og strikkar. Eg burde seie frå meg heile folkeboksamlinga! Men bøkene blir jo lånt ut i alle fall...

Fordi han aldri fekk gjort noko, vart det sagt at han var stø og påliteleg, han hadde hovudet fullt av idéar om korleis verda skulle reddast før det var for seint og kommunisme og diktatur, reiste på stemne i Samfundspartiet og kom tilbake verre enn før. Så punkterte Ramvik kommune begge hjula og vart sett under offentleg administrasjon nokre år før krigen, og Borgar-Sivert, han tok utnamnet som ei ære, vart tilsynsmann for det offentlege og skulle passe på at det kommunale kaoset av venstrefolk ikkje gjorde meir gale enn dei alt hadde gjort, han var så grundig at ingenting vart gjort før han til si eiga forundring strauk med av lungebetennelse like under jul nokre år seinare,

Det i västvärlden lättast identifierbara och mest kontroversiella med islam - efter Usama bin Ladin och al-Qaida - har blivit hijaben, huvudduken, som av många ses som del av ett system som förtrycker muslimska kvinnor. Argumenten mot den berör sällan dess betydelse i moderna muslimers liv. Jag frågade en gång sjuttonåriga Suad vilken tradition som betydde mest för henne och förvånades när hon svarade: "Att bära hijab." Hennes huvud är obetäckt och hon är en mycket modern tonåring så jag frågade henne varför. "Därför att det gör en stolt över att vara kvinna." Jag frågade vad hon menade. "Att gå med hijab är motsatsen till at vara förtryckt, man känner sig fri och stolt som kvinna. Det ger en värdighet." Problemet med debatten i väst är delvis att den uteslutande fokuseras på huvudduken utan att inse att den bara är en - om enn den synligaste - av de klädkoder som gäller för alla muslimer, båda kvinnor och män. Föreställningen om personens och familjens värdighet är mycket viktig för samhället, och klädseln är ett av en persons synliga sätt att demonstrera att han förtjänar respekt.

Nanny Suad sat on the floor of the kitchen stuffing vineleaves. As she worked, she chatted to her young charge, my five-year-old niece. But she was not just chatting - she was teasing, winding the child up. As the little girl got angrier and more violent in her replies, the nanny smiled up at me easily. "I'm sharpening her," she said, "so that she'll never be afraid of anyone." An Egyptian peasant-woman, who could neither read nor write, was administering a course in self-assertion to a girl-child.

This memory sprang to my mind in response to the following lines from Jan Goodwin's Price of Honour: "From the time a girl is five or six [in the Muslim world], preparation for the only acceptable role for her - wife and mother - begins. She is groomed to be a good wife: docile, obedient and self-sacrificing. [...] The birth of a girl...is invariably a time for mourning" - "invariably" no less.

(---) accepting that the white lines are only there because - well, because modern traffic systems have zebra crossings. But they have no function other than as a formal constituent of a modern traffic system. The Fiats zooming past the stranded tourists are not conscious of having wronged them. And no traffic policeman would dream of booking a driver for not stopping at the white lines.

No. The real system, the one which functions, is one in which cars and pedestrians coexist simultaneously on the road. If you have to cross and there are no traffic lights, you set out on a slanting, zigzag path across the road. You slot in with the cars and don't hesitate or vary your pace. They'll see what you are doing. They'll make room for you. You'll almost certainly - whoever you are - get to the other side safely.

Akkurat sånn var det, ja. Og så går man (bortsett fra på de aller mest trafikkerte gatene) på veien, ikke på fortauet - for fortauene er som regel i altfor dårlig stand, eller blokkert av biler eller gjenstander...

A huge appetite for comedy is an ingredient of the [Egyptian] national character. Whatever happens to be going on - be it war, law reform, or riots - is voraciously seized upon and transmuted overnight into a hundred underground jokes sweeping through the valley and adding to a complex structure in which jokes cross-refer to other jokes, to proverbs and to catch-phrases from famous televised plays.

Og egypternes utpregede humoristiske sans gjør det trivelig å være turist i Egypt også.

Noen dager senere reiste [Disraeli] seg påny for å protestere mot det systemet som bestod i å appellere til toryenes lojalitet for å få dem til å stemme for whig-prinsipper. "Den meget ærede gentleman," sa han, "har overrasket whiggene mens de badet, og tatt med seg deres klær. Han har latt dem beholde sin liberale holdning ubeskåret, og selv er han forblitt strengt konservativ, i deres drakt." Hele underhuset lo og applauderte.

Noen som synes å ha noe lignende fra Stortingets talerstol i nyere tid? Opphavsmannen var altså den senere britiske statsminister Benjamin Disraeli, i en underhusdebatt en gang midt på 1800-tallet....

Han møtte opp hos Caroline Norton i sort fløyelssnippkjole, røde, gullbroderte bukser, og skarlagensrød vest og med glitrende ringer utenpå de hvite geiteskinnshanskene.

Om den senere statsminister Benjamin Disraeli i unge år. Fra André Maurois' biografi om Disraeli.

Frykten for bygda og for bygdesnakket vokste seg sterkere etter hvert. Kari Søraosen gikk under ei grå kappe av angst for å stikke altfor mye av fra bygdeskikken. Nordpå hadde hun lært seg til å være lettføtt og kjapp. Men her i bygda hadde de et annet ganglag. Når hun en sjelden gang var nedover til krambua, gikk hun med verdige, rolige skritt, bratt i ryggen og med en mine som om hun var odelsdatter til største gården.

Fra Kristian Kristiansens roman "Over de høye fjelle"

Nesten støtt når et kvinnfolk ska demonstrere at hu er gla i dyr, ska hu bortått en hest og strekke seg etter mulen og klappa over mana. Akkurat detta med å strekke seg, trur je har mye å sea, du må itte tru dom er gla i dyr som dom lyt bøye seg for å klappe. Ei grispurke f. eks. Å nei, da finn dom en pinne da, hvis det absolutt ska vara no berøring. Kattonger kæin vara søte, men det er akkurat når dom har fått auer; grisonger er helt uimotståelige når dom er en åtte-fjorten daer, da kæin det gå an å sjå på dom, men blir dom over en måne, da er dyrekjærligheta oppbrukt.

Alf Prøysen skydde hester hele livet - her benytter han (det medgir han selv) anledningen til å "ta igjen" mot hester og hesteelskere.

The English reader has not yet discovered the works of Bioy. Though his books are published in the United States, they are not read, and the first (perhaps only) novel by Bioy published in England was The Dream of the Heroes, in 1986. The ignorance of the English-speaking reader never ceases to amaze me.

Alberto Manguel i kapittelet om romanen "The Invention of Morel" av argentinske Alfredo Bioy Casares.

Äntligen stod prästen i predikstolen.

Församlingens huvuder lyftes. Så, där var han ändå! Det skulle inte bli mässfall denna söndagen såsom den förra och många söndagar förut.

Prästen var ung, hög, smärt och strålande vacker. Om man hade välvt en hjälm över hans huvud och hängt svärd och brynja på honom, skulle man ha kunnat hugga honom i marmor och uppkalla bilden efter den skönaste av atenare.

Prästen hade en skalds djupa ögon och en fältherres fasta, runda haka, allt hos honom var skönt, fint, uttrycksfullt, genomglödgat av snille och andligt liv.

Folket i kyrkan kände sig underligt kuvat vid att se honom sådan. Det var mera vant vid att han kom raglande ut från krogen i sällskap med glada kamrater, sådana som Beerencreutz, översten med de tjocka, vita mustacherna, och den starke kapten Kristian Bergh.

Han hade supit så förfärligt, att han inte på flera veckor hade kunnat sköta sin tjänst, och församlingen hade måst klaga på honom, först hos hans prost och sedan hos biskop och domkapitel. Nu var biskopen kommen til socknen för att hålla räfst och visitation. Han satt i koret med guldkorset på bröstet, skolpräster från Karlstad och präster från grannförsamlingarna sutto runtomkring honom.

Slik åpner Selma Lagerlöf Gösta Berlings saga.

Her nede på langgrunna lekte barna hele dagen, vasset i det lave vannet og laget demninger og innsjøer, som de slapp rumpetroll og gørrkimer oppi.

Så kommer bror Alf beljende oppover jordet fra fjorden. Mama slipper det hun har i hendene og styrter mot ham i angst: "Hva er det, Alf? Hva er det?" Hun tenker alltid på brådypet.

"Æ-æ-æ-æ- de andre vil ikke leke med meg - - -."

"Uff - ikke noe annet," sier Mama, men så kommer Manni oppover jordet: "Mama - du skjønner det, Mama, at vi leker en lek, vi putter hele munnen full av rumpetroll, og så spytter vi ut igjen én etter én, og den som svelgjer minst, har vunnet leken - men du skjønner at Alf kan ikke bli med på leken, for han svelgjer alle!"

Jo, da - Mama forsto det så godt - men hun foreslo at de skulle finne på en annen lek.

I denne forbindelse skal vi også referere et utdrag fra et annet Amerika-brev, hvor brevskriveren vil imponere sin elskede Anna med at han nå behersker engelsk: "j am Loved joy of all my Hart j Hav bin driming af bort (about) joy y hoppes dat joy vill bi my vife Respechtifulli Godd Bye j am sand joy worm kiss"

Det var inte i vår tid, som detta hände. Det var så långt tillbaka som på adertonhundratrettiotalet.

Gymnasisterna i Karlstad hade varit ovanligt stillsamma av sig i början av höstterminen. De hade värken ställt till slagsmål med gatpojkarna eller haft något annat spektakel för sig. Hela staden var förvånad och glad och tacksam, på samma gång som man nog kände en viss tomhet.

Jeg har sterk tro på kompromisser. Jeg vet at ordet kompromiss har et forferdelig ry i idealistiske kretser i Europa, særlig blant de unge. Et kompromiss blir betraktet som mangel på integritet, mangel på moralsk ryggrad, mangel på konsekvens, mangel på ærlighet. Kompromisset stinker, kompromisset er uhederlig.

Ikke i mitt ordforråd. I min verden er ordet kompromiss ensbetydende med ordet liv. Og der det er liv, er det kompromisser.

Som sanskrit er kilden til mange språk, blir også Oslo-jargongen utviklet av et urspråk: det Stabekkske. På gymnasiet, i idrettsforeningene og ellers hvor to og tre forsamlet er på Stabekk, skapes det nytt språk, og de språkblomster vi nyter duften av, stammer herfra. De er akkumulert under større og større trykk til lokket endelig åpnes på fjellet i påsken hvor Stabekk-ungdom ofte blir tålt i Oslo-selskap. Der opptas uttrykkene av de siste, og bringes som originalvare til byen, hvor de, hvis de er treffende, snart er gjengs vare. Ordet lakris f.eks. er fra Stabekk og betydde til å begynne med pike under 18-19 år, mens senere årganger ble kalt kakao og kokesjokolade. De siste benevnelser var dødfødte, og lakris dekker i dag attråverdige i alle aldrer opp til 22 år.

Nederst i ranselen

Gamle epler
steinharde matpakker
fettstifter og blyantspiss

Spiker
dueringer
krampespretterter og
bunter med sprengtråd

Ei Maria Fly-Fly
på lit de parade
i ei fyrstikkeske

Tobakkseskebilder med
Jesse Owens øverst
og kulelenka fra badekaret

Tinnbrikkene fra Monopolet
restene fra Meccanoen og
noen Prærieblader

Likevel fikk vi glemmekryss
rett som det var

Karl XIII (Karl Johan var hans adoptivsønn)) fortsatte å lede regjeringsmøtene selv om han mer eller mindre satt og duppet ved enden av bordet. Alle tidde når beslutningene skulle tas. Dersom kongen ikke sa noe, hvilket han sjelden gjorde, tolket man det dithen at han samtykket.

Det fortelles at en gang kongen satt og arbeidet på værelset sitt, sovnet han og gled sakte under bordet, fremdeles i dyp søvn. Hoffpersonalet begynte straks å lete etter den forsvunne monarken, før vakthavende offiser oppdaget ham under skrivebordet og utbrøt : "Å Herre Gud, ligger Deres majestet der og regjerer "

Moro var det jo også å være med på de politiske møtene rundt i bygda. Det var ikke mange årene etter Riksretten, og det kokte over land og by. Andreas hadde først vært venstremann og venn av lærar Halten, men da de to røk uklar, ble det også fiendskap i politikken. Andreas gikk over til høyre, og på bygdemøtene ble det for det meste de to som trøsket løs på hverandre. Hadde Andreas hatt litt mer skole, for hode og krutt manglet det jo ikke, men han hjalp seg langt med små fanteord, som hørtes så troskyldig, men som var fulle av gift. Latteren steg i salen når han sto der og delte ut sine små piller, og nåde den som det gikk ut over.

Hadde nå disse kallene noe videre greie på hva politikken egentlig dreide seg om? Jeg husker en kveld jeg gikk heim fra et slikt møte sammen med han Myre, en liten fyr med stor hatt, kort trøye og store armbevegelser. Hittil hadde han aldri kunnet slutte seg til noe parti, men nå spør han meg: "Sei meg du - er det sant at han Halten ligg med skjorta på om natta?" Ja, Halten var jo venstremann, så jeg mente han kunne være truanes til noe av hvert. "Ja, er det itj det eg sei om det der venstrepakket," freste han - "er det anna enn kostna og bevilgning og utgift, og er det underlig at skattan stig, så vi snart står naken alle i hop." Dengangen sto jo striden for eller imot venstres program, ny folkeskolelov, jury og direkte skatt. Men når Myre heretter ble slik en ivrig høyremann, så var det fordi det hele for ham hadde forenklet seg til et spørsmål for eller imot lærer Haltens skjorte.