Gut (16) har forskansa seg i ein
hettegenser. Situasjonen har vore fastlåst i
to-tre år. Dei får inn mat og drikke, men
guten kjem ikkje ut.

When I look back on the ten decades of my life, I realize how extraordinary fortunate I have been.

*Slik åpner Bernard Lewis' book "Notes on a Century. Reflections of a Middle East Historian". Boken ble gitt ut da Lewis var 95 år gammel (født i 1916)...

'Warm work, Jeeves.'
'Yes, sir.'
'Open the pores a bit.'
'Yes, sir.'
'How quiet everything seems now.'
'Yes, sir. Silence like a poultice comes to heal the blows of sound.'
'Shakespeare?'
'No, sir. The American author Oliver Wendell Holmes. His poem, The Organ Grinders. An aunt of mine used to read it to me as a child.'

Jeg ble nysgjerrig på både forfatter og diktet som Jeeves siterte fra; et googlesøk ga treff på "The Music-Grinders", og den siterte strofen fant jeg et stykke ut i diktet. Et underholdende stykke lyrikk om hvordan alle forsøker å tyne deg for dine mer eller mindre surt ervervede - riktig deilig misantropisk. Men hvordan har det seg at Wodehouse brukte en annen tittel på diktet?

Perhaps it is only in childhood that books have any deep influence on our lives. In later life we admire, we are entertained, we may modify some views we already hold, but we are more likely to find in books merely a confirmation of what is in our minds already: as in a love affair it is our own features that we see reflected flatteringly back.

*(Dette er innledningen til essayet "The Lost Childhood".)

True friends he found none that night, but in Monterey he found no lack of those vile and false harpies and pimps who are ever ready to lead men into the pit. Joe, who was not very moral, had no revulsion for the pit; he liked it.

Before very many hours had passed, his wine was gone, and he had no money; and then the harpies tried to get Joe out of the pit, and he wouldn't go. He was comfortable there.

No curtains covered the windows, but a generous Nature had obscured the glass with cobwebs, with dust and with the neat marks of raindrops.

"It would be nice to clean that window with soap and water," Danny said one time.

Pilon's sharp mind leaped to the problem with energy, but it was too easy for him. It did not require a decent quota of his powers. "More light would get in," he said. "We would not spend so much time out in the air if it were light in here. And at night, when the air is poisonous, we have no need for light."

Danny retired from the field, for if one little mentioned brought such clear and quick refutation of his project, what crushing logic would insistence bring forth? The window remained as it was; and as time passed, as fly after fly went to feed the spider family with his blood and left his huskish body in the webs against the glass, as dust adhered to dust, the bedroom took on a pleasant obscurity which made it possible to sleep in a dusky light even at noonday.

Galvez' bad bulldog came snarling out of Galvez' yard, and Pilon spoke soothing compliments to him. "Nice dog," he said gently, and "Pretty dog," both of them palpable lies. They impressed the bulldog, however, for he retired into Galvez' yard.

Første Eskapade

ØYEBLIKKELIG HJELP

Gullfiskene svømte rundt og rundt i den runde glassbollen på det runde mahognibordet med den runde foten. Kniplingsduken var rund den også.

For at ikke alt skulle gå rent trill rundt for fiskene, la Tulutta et firkantet sepestykke ned i bollen, hun.

Virkningen var storartet. Gullfiskene ble så livlige! Det så ut som de hadde en slags konkurranse om hvem som kunne hoppe høyest opp av vannet og blåse de største sepeboblene!

Tulutta klappet i hendene og lo og heiet, men så kom Makronelle settende for å undersøke hva som stod på.

-Nei men Tulutta! Sala og Fantomet får da minsanten holde seg rene selv, uten å bruke opp vår kostbare vaskesepe!

Så måtte Tulutta tømme bollen og ta ut sepen, da. Og snart lå gullfiskene i den vanlige, fredelige rundkjøringen igjen.

1. mai-parole: Utvid rimelighetens grenser!

Kjøp flere bøker enn du rekker å lese. Ellers vil du fremstå som et menneske uten ambisjoner.

Even though [the introverts I interviewed for this book] were not selected with any specific career criteria in mind, a surprising number were in what Dr. Elaine Aron calls "advisor class" positions - people who work independently, who wrestle with decisions, who have had to learn how to put themselves in other people's shoes and communicate with people. These workers are creative, imaginative, intelligent, and thoughtful. They are observers.Their work often impacts many people and they have the courage and perspective to say unpopular things. In her book The Highly Sensitive Person, Dr. Aron states that the other class, the warrior class, are the doers of the world. They need counsel from the advisors, and the advisors need warriors to take action and make things happen. Many theorists feel that is why only 25 percent of the population consists of introverted people - fewer introverts are needed.

Many introverts don't feel as if they know enough about a subject until they know almost everything, and that's the way I approached this project [of writing this book]. This happens for three reasons. First, introverts can imagine the vastness of any subject. Second, they have had the experience of their brain locking, so in an attempt to avoid that awful blank-mind moment, they overprepare by accruing as much information as they can. Third, since they often don't talk about what they are thinking, they receive no feedback to help them gain perspective about how much they already know.

Jeg har nemlig en sörgelig Begavelse til at se det latterlige hos mine Medmennesker, men det er först i senere År, jeg hr begyndt at gjöre mig denne Begavelse skatskyldig. I min Ungdom indbragte det mig alt andet end Fordel at tegne Karrikaturer af fornöielige og fornöiede Medmennesker. Jeg har endog undertiden været nærved at undergå en Lynchjustits i den Anledning. Jeg mindes således en Gang på en af de Smådampskibe, som farer mellem Stæderne i Kristianiafjorden. Der var temmelig fuldt af Passagerer ombord, og måtte derfor spises i to Omgange i den temmelig trange Kahyt. Blandt mine Medreisende befandt sig også en ung Herre, som jeg kjendte af Udseende. Han «stod» etsteds i Butik, og han var i egne og muligens også i en hel Del Tjenestepigers og Husjomfruers Öine en ren Adonis - for andre mindre partiske Dommere ialfald «et meget pent ungt Menneske». Han var kalvbent, og havde som sådan naturligvis en sand Passion for lyse snævre Benklæder - det har kalvbente Folk altid. Han havde en Smule krum Ryg, men altid meget fine Bonjourer, og hans ualmindelig store Hoved med en Rigdom af stridt mörkt Hår var altid særdeles velfriseret, med både Luseallé og brændte Lokker. Han havde endvidere en temmelig stor Næse, som, skjönt tyk i Enden, dog gjorde en vis Fordring på at være krum, et Par store, intetsigende og gloende brune Öine af en tynd Kaffefarve, og en liden rosenröd Mund, der, når den åbnedes, viste to skjævtstående blanke Fortænder. Dertil havde han som alle, der «står» i Butikker, meget store og meget röde Labber, men de var udenfor Embedet altid beklædte med lyse Handsker, og så havde han en Måde at tale på og en Dialekt, som var aldeles ubetalelig - kort sagt, han var en sådan Fyr, om hvilken Damer, som frekventerer Klingenbergballerne og Fredriksborg uvilkårligt måtte udråbe: «Å Jösses, å nyderlig han er!»

Det var i 1856, og Studentertoget til Upsala skulde gå for sig. Det havde kostet mig Möie nok at få Lov til at være med om den Ting, så meget mere, som jeg just på den Tid, det blev bestemt, til stor Forargelse for en hel Del uvedkommende Slægt og Venner havde fået sat igjennem min Beslutning at forlade Brödstudiets sikre, magelige og macadamiserede Vei, der förer til mindre vel aflagte Embeder, til tarvelig Familieforsörgelse, og hvis man ikke dör i Forveien, til en Pensionering, både med Hensyn til Fædrelandet, Kommunen og Binæring af et velvilligt og gavmildt Storthing kjærligen belyses og glimrende belönnes.

Dette lange Perspektiv, med endel andre indbydende små Sideudsigter, som f. Ex. haud til Examen, en lang Forlovelse, en Distriktslægepost i Nordland, en Skibspart for sine sammensparede Skillinger, Polskpas med Lensmanden, Præsten og Landhandleren, megen Toddy og Drukning på Söen i Embeds Medför, var jeg tilböielig til at opgive for en så usikker Fremtid som at - blive Maler! Latterlig!

"Evnen til at skrive Breve er jo næsten uddød. Telefon og Telegraf har udryddet den. Hvor man ikke kan komme i Forbindelse med hindanden pr. Tråd, tier man som oftest."

Slik skrev (1930) Henrik Pontoppidan til Hans E. Kincks datter, og etter sytti år kan vi spørre: Fikk han rett?

Gordon Hølmebakk i forordet til samlingen av brev fra Gyldendals forfattere til forlaget i perioden 1925-2000.

Jag har inget imot kallprat, det håller luften varm mellan folk, men det är liksom inte min grej.

"People say that life is the thing, but I prefer reading" - Logan Pearsall Smith, Anglo-American man of letters

Professor Fawzia al-Bakr är en liten och satt person i 45-årsåldern som utstrålar kvinnlighet och har bestämda åsikter. Hon är en av de modigaste människor jag träffat, och det är inte bara åsikterna som gör henne förtjänt av häderstitlor som modig utan lika mycket för det rakryggade sätt hon framför sin kritik mot det saudiske samhället. (---)

Den 6 november 1990, klockan tre om eftermiddagen, demonstrerade Fawzia och 46 andra kvinnor för rätten att få köra bil. Den korta bilfärden hade kunnat kosta henne livet om det inte varit för hennes mamma och en stor portion tur. Två decennier senare är "bildemonstrationen" fortfarande en stor fråga som delar landets befolkning och kanske kommer hon att kunne skörda en seger om ytterligare ett antal år.

(---)

På fredagen, tre dagar efter aktionen, hade alla moskéer i regionen fått namnlistor på deltagarna som lästes upp. Fawzia al-Bakr hade haft sin tjänst på universitetet i en månad när hon fyra dagar efter demonstrationen fick ett telefonsamtal från rektorn som gav besked om att hon inte skulle komma tillbaka för det var nu farligt för henne att röra sig ute, och universitetet varken ville eller kunne behålla henne som anställd.

• Klockan ett på fredagen efter bönen hade hela samhället vänt sig mot oss och förbannade oss för att vilja desavuera Saudis moraliska värden. I gruppen var vi sex lärare från King Saud University och samtliga förlorade jobbet under tre år och passen drogs in så att vi inte kunde lämna landet.

För demonstranterna handlade det nu om att överleva, att skaffa sig en inkomst eftersom släkten vänt dem ryggen och inte längre var något att hoppas få ekonomiskt stöd från. Dessutom fick de ett hårt socialt straff. Många av kvinnornas män drabbades av bannbullan. Fawzia sökte jobb över allt men ingen ville anställa henne och när hon gick på bröllop blev hon utpekad som den som "drog skam över samhället". Eftersom hon utpekats som en av ledarna blev hon extra hårt ansatt.

De 47 kvinnornas män blev uppkallade til inrikesministeriet och tvingades skriva under ett dokument att de aldrig mer skulle tillåta sina kvinnor att köra bil.

(---)

Sedan följde en tid av hot och rädsla. Religiösa grupper spred flygblad med kvinnornas telefonnummer, adresser och på vilket sätt de brutit mot samhällets regler och normer. Fawzia, som nyligen fött barn, tvingades flytta hem till sin mamma och där låste hon bokstavligen in sig i nästan fem månader tillsammans med sin baby.

Men det värsta var klanens dom. Männen i den konservativa al-Bakrfamiljen hade möte och beslutade att hon skulle dö.

(Fortalt til den svenske journalisten og forfatteren Tina Thunander i 2008.)

.... Og Aftenposten skriver i dag, 17.06.2011, om saudiske kvinners bilkjørings-demonstrasjon 17. juni 2011...*

• Det har kommit förändringar, som att kvinnor också drar inn pengar til familjen. I väst säger ni bara att vi inte får köra bil, vi får inte resa och inte bo på hotell. Numera har reglerna ändrats så att vi får visst bo på hotell ensamma. Med tanke på hur folk kör här i Riad, och alla andra städer, skulle jag absolut inte vilja köra bil. (Sagt i 2008 av kvinnelig saudisk lege ansatt på King Faisal Hospital i Riad, Saudi-Arabia.)

"My dear, a rich vocabulary is the hallmark of every intellectual person. Here now" - she burrowed into the mess on her bedside table and brought forth another pad and pencil - "every time I say a word, or you hear a word, that you don't understand, you write it down and I'll tell you what it means. Then you memorize it and soon you'll have a decent vocabulary. Oh, the adventure," she cried ecstatically, "of molding a little new life!" She made another sweeping gesture that somehow went wrong because she knocked over the coffee pot and I immediately wrote down six new words which Auntie Mame said to scratch out and forget about.