En kommandør Juell fra Norge, i mine yngre dager oppsynssjef på Lofoten, kom her ned, og en kveld klaget han over at han led så av engledelirium.

"Av hva?" spør jeg.

"Av engledelirium. Jeg ser engler over alt. På reisen nedover har jeg stanset i en mengde byer og travet i galleriene, og over alt har malerne fylt veggene med engler. Verst er Rubens. Hans himmelbarn har bollekinner og små bakdeler, så fete og smilende at en får lyst til å gi dem et klask, og ikke før er jeg i seng og prøver å få en blund, så begynner de å fly hit og dit over hodet mitt. De summer som en myggesverm, de setter seg på nesa, jeg slår etter dem og banner, men hva hjelper det, kvitt dem blir jeg ikke og sove får jeg ikke. Det må da kalles et delirium."

De stirret henført på en hvithåret dame i sort silke, antagelig en russerinne, hun rystet rett som det var av en pose et drøss med gullpenger utover det grønne bordet, og det var klart hun stadig tapte, men posen var stor og fult, hun rystet videre gull, gull, et regn av gull over bordet, og stadig skuflet krupøren gevinstene til seg. Tveiten var visst formann i stortingets sparegruppe og Berge medlem av budsjettkomiteen. og her satt de og foldet hendene og stirret andektig som under salmesang.

Min første korrespondanse blir om Zolas gravferd. Det skulle ikke mer til enn en sprekk i kaminpipa, så ble den store romanforfatter kvalt av kullos mens han sov. I mange år sto det jo et drønn av angrep og forsvar om hans navn, men etter hans heroiske kamp for Dreyfus ble han folkehelt i mange land, og sjelden har vel et dødsfall skaket en verden opp som denne gangen.