Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Tiden som skildres, er de to første tiår av 1800-tallet, særlig russernes kamp mot Napoleon. Som kontrast til alle krigshandlingene forfatteren inngående beskriver, tegner han også livet i fredstid, i alle samfunnslag. Ut fra to av de mange hovedpersonene Andrej og Pierre springer verkets hovedtema; det russiske folks lutring og oppvåkning under Napoleonskrigene.
Omtale fra forlaget
Tiden som skildres, er de to første tiår av 1800-tallet, særlig russernes kamp mot Napoleon. Som kontrast til alle krigshandlingene forfatteren inngående beskriver, tegner han også livet i fredstid, i alle samfunnslag. Ut fra to av de mange hovedpersonene Andrej og Pierre springer verkets hovedtema; det russiske folks lutring og oppvåkning under Napoleonskrigene.
Forlag Solum
Utgivelsesår 2002
Format Innbundet
ISBN13 9788256013494
EAN 9788256013494
Genre Klassisk litteratur
Omtalt tid 1800-tallet
Omtalt sted Russland
Språk Bokmål
Sider 351
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Midt på scenen var det bare et slett gulv, men på sidene sto det kulisser som skulle forestille trær, og i bakgrunnen hang noe lerret på noen fjeler. Ute på scenen satt noen unge piker i hvite skjørt, og litt avsides satt det en meget tykk pike i hvit silkekjole på en lav trebenk med en grønnmalt busk bak. Alle sang de et eller annet. Da sangen tok slutt, gikk piken i den hvite kjolen i retning av sufflørkassen, og bort til henne kom en mann med stramtsittende silkebukser på tykke ben, med fjær i hatten og dolk i hånden, og begynte å synge og slå ut med armene. Mannen i silketrikoten sang først alene, deretter sang hun. Så tidde begge, musikken spilte, og mannen tok henne i hånden, mens han åpenbart ventet på takten for å falle inn med sitt parti sammen med henne. Da de hadde sunget sammen en stund, begynte publikum å klappe og rope bravo, og piken og mannen som skulle forestille elskende, smilte, slo ut med armene og bukket. Så lenge som Natasja nå hadde bodd ute på landet og med den alvorlige sinnstilstand som hun nå var i, fant hun alt dette underlig og tåpelig. Hun kunne ikke følge handlingen og var ikke engang i stand til å få tak i melodiene. Hun så bare malte kulisser og utspjåkede menn og kvinner som flyttet seg frem og tilbake i det skarpe lyset, mens de talte og sang på en affektert måte. Hun visste nok hva det skulle forestille, men alt sammen virket så falskt og unaturlig at hun rett som det var fant det bare komisk, slik at hun nesten måtte skamme seg på skuespillernes vegne. Hun så seg omkring for å se om ikke også de andre tilskuerne så flaue eller lattermilde ut, men alle sammen satt og fulgte intenst med i det som foregikk på scenen og ga uttrykk for en begeistring som Natasja fant uekte.
Ingen annen ga tjenestefolkene så mange oppdrag og sendte dem slik hit og dit som Natasja. Hun kunne knapt se en tjener eller en tjenestepike uten å be dem gå et eller annet ærend. Det var som om hun alltid skulle prøve hvor langt hun kunne drive dem uten at de ble sinte eller fornærmede, men likevel var det ingen de likte så godt å arbeide for som Natasja. "Hva i all verden skal jeg nå finne på? Hvor skal jeg nå gå?" tenkte Natasja, mens hun langsomt gikk gjennom korridoren. - Nastasia Ivanovna, hva slags unger skal jeg føde? spurte hun narren som kom gående mot henne i den lille vattkoften sin. - Lopper, øyenstikkere, smeder, svart narren kjapt. - Å herregud, herregud, så kjedelig det er her. Hvor skal jeg gjøre av meg? Hva skal jeg gjøre med meg selv?" Og så løp hun fort opp trappen og gikk inn til Vogels. Familien Vogel satt sammen med et par guvernanter, og på bordet sto tallerkner med rosiner, valnøtter og hasselnøtter. Guvernantene snakket om hvor det var billigst å leve, i Moskva eller Odessa. Natasja satte seg ned hos dem, hørte en stund etter med et alvorlig, tankefullt uttrykk, og så reiste hun seg. - Øya Madagaskar, sa hun. Guvernanten, fru Schoss, spurte hva hun sa. - Ma-da-gas-kar, gjentok hun med trykk på hver stavelse og gikk. Broren Petja var også ovenpå. Sammen med sin oppasser var han i ferd med å finne frem en del fyrverkerisaker som skulle sendes opp når kvelden kom. - Petja! Petka! ropte hun til ham. - Kom og kjør meg ned trappen! - Petja løp bort til henne, hun la armene rundt halsen på ham, og Petja for avsted med henne i full fart. - Nei, det kan være det samme... Madagaskar, sa hun, hoppet ned og gikk ned trappen. Da Natasja på denne måten hadde tatt seg en tur gjennom hele sitt rike og forvisset seg om at alle viste lydighet, men at det likevel var like kjedelig å være til, gikk hun inn i salen, tok sin gitar, satte seg i en mørk krok og begynte å spille et motiv som hun husket fra en opera hvor hun hadde vært sammen med fyrst Andrej. For en utenforstående var det ikke særlig mye mening i det hun presterte på gitaren, men i hennes egen fantasi vekket disse passasjene en mengde minner. Hun satt og så på en smal lysstrime som falt inn gjennom døren fra anretningsrommet, lyttet til tonene og begravet seg i minner. Sonja kom inn med et glass i hånden, gikk rett gjennom værelset og inn i anretningen. Natasja så på henne og på lysstrimen som falt inn på gulvet gjennom dørsprekken, og med ett syntes hun at hun hadde opplevd denne situasjonen en gang før. - Sonja, hva er dette? spurte hun og tok noen dype toner på gitaren. - Å, er du her! sa Sonja og skvatt til. Hun gikk nærmere for å høre musikken bedre. - Jeg vet ikke. Er det kanskje fra "Stormen"? la hun forsiktig og usikkert til. "Akkurat slik var det den gangen også, mettopp slik skvatt hun til, og så kom hun bort og lyttet og ble stående med det forlegne smilet," tenkte Natasja. "Og akkurat som nå tenkte jeg at det var et eller annet som manglet hos henne." - Nei, det er koret i "Vannbæreren", hører du ikke det? Og hun sang motivet til ende for å få Sonja til å huske det. - Og hva har så du foretatt deg? - Jeg har bare hentet nytt vann, jeg ville gjerne bli ferdig med dette mønsteret. - Ja, ja, du har det alltid så travelt, mens jeg ikke kan finne på noen ting, sa Natasja. - Hvor er forresten Nikolenka? - Han sover, tror jeg. - Sonja, kan ikke du gå og vekke ham. Si at han skal komme inn til meg og synge. - Hun ble sittende og tenke på hvordan det kunne ha seg at hun syntes alt dette hadde hendt før en gang. Men hun fant ingen løsning på spørsmålet og slo det fra seg. Snart gikk tankene atter tilbake til den tid hun var sammen med fyrst Andrej og han så på henne med forelskede blikk. "Å, bare han snart kunne komme! Jeg er så redd for at det ikke skal bli noe av! Det verste er at jeg går her og blir gammel. Det som nå bor i meg, kommer aldri tilbake. Men kanhende kommer han alt i kveld. Kanhende er han alt kommet og sitter inne i salongen og venter på meg. eller kanskje han kom i går og at jeg har glemt det?" Hun reiste seg, la fra seg gitaren og gikk inn i salongen. Alle familiemedlemmene, lærerne, guvernantene og gjestene satt alt ved tebordet, men fyrst Andrej glimret ved sitt fravær. Alt var som før. - Se der har vi henne! sa gamlegreven da han så Natasja. - Kom nå og sett deg her hos meg! - Men Natasja ble stående og se seg omkring ved siden av moren, akkurat som hun lette etter noe. - Mamma! sa hun. - Du må få ham hit, fort, fort! Og igjen var det bare såvidt hun kunne holde tårene tilbake. Hun satte seg bort til bordet, og hørte på at de andre pratet sammen. - Gode Gud, alltid de samme ansikter og alltid den samme prat om de samme ting! Og pappa holder på koppen og blåser på teen akkurat som han gjør hver eneste dag!" tenkte Natasja. Og med forferdelse merket hun at det steg opp i henne en motvilje mot alle i huset, fordi de alltid var de samme. Etter teen gikk Nokolaj, Sonja og Natasja inn i divanværelset og satte seg i yndlingskroken sin, hvor de alltid hadde sine mest intime samtaler.
Bøkene er ikke rangert etter hva jeg likte mest og minst, men de er alle blant favorittene:
Send meg GJERNE tips om historiske romaner😊