Krig og fred

bind 2

av (forfatter) og Geir Kjetsaa (oversetter).

Solum 2002 Innbundet

Gjennomsnittlig terningkast: 5.55 (11 terningkast.)

43 bokelskere følger dette verket.

Kjøp boken hos

Kjøp boka hos ark.no

annelinguas eksemplar av Krig og fred - bind 2

Lesetilstand

Skal lese denne

Hylle

Ulest - skjønnlitt.

Lesedato

Ingen lesedato

Favoritt

Ingen favoritt

Terningkast

Ingen terningkast

Min omtale

Ingen omtale


Omtale fra Den Norske Bokdatabasen

Tiden som skildres, er de to første tiår av 1800-tallet, særlig russernes kamp mot Napoleon. Som kontrast til alle krigshandlingene forfatteren inngående beskriver, tegner han også livet i fredstid, i alle samfunnslag. Ut fra to av de mange hovedpersonene Andrej og Pierre springer verkets hovedtema; det russiske folks lutring og oppvåkning under Napoleonskrigene.

Omtale fra forlaget

Tiden som skildres, er de to første tiår av 1800-tallet, særlig russernes kamp mot Napoleon. Som kontrast til alle krigshandlingene forfatteren inngående beskriver, tegner han også livet i fredstid, i alle samfunnslag. Ut fra to av de mange hovedpersonene Andrej og Pierre springer verkets hovedtema; det russiske folks lutring og oppvåkning under Napoleonskrigene.

Bokdetaljer

Forlag Solum

Utgivelsesår 2002

Format Innbundet

ISBN13 9788256013494

EAN 9788256013494

Genre Klassisk litteratur

Omtalt tid 1800-tallet

Omtalt sted Russland

Språk Bokmål

Sider 351

Utgave 1

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!


Bokelskeres terningkastfordeling

8 2 0 1 0 0

Bokomtaler

Ingen omtaler ennå.

Skriv en omtale Se alle omtaler av verket


Sitater fra dette verket

Midt på scenen var det bare et slett gulv, men på sidene sto det kulisser som skulle forestille trær, og i bakgrunnen hang noe lerret på noen fjeler. Ute på scenen satt noen unge piker i hvite skjørt, og litt avsides satt det en meget tykk pike i hvit silkekjole på en lav trebenk med en grønnmalt busk bak. Alle sang de et eller annet. Da sangen tok slutt, gikk piken i den hvite kjolen i retning av sufflørkassen, og bort til henne kom en mann med stramtsittende silkebukser på tykke ben, med fjær i hatten og dolk i hånden, og begynte å synge og slå ut med armene. Mannen i silketrikoten sang først alene, deretter sang hun. Så tidde begge, musikken spilte, og mannen tok henne i hånden, mens han åpenbart ventet på takten for å falle inn med sitt parti sammen med henne. Da de hadde sunget sammen en stund, begynte publikum å klappe og rope bravo, og piken og mannen som skulle forestille elskende, smilte, slo ut med armene og bukket. Så lenge som Natasja nå hadde bodd ute på landet og med den alvorlige sinnstilstand som hun nå var i, fant hun alt dette underlig og tåpelig. Hun kunne ikke følge handlingen og var ikke engang i stand til å få tak i melodiene. Hun så bare malte kulisser og utspjåkede menn og kvinner som flyttet seg frem og tilbake i det skarpe lyset, mens de talte og sang på en affektert måte. Hun visste nok hva det skulle forestille, men alt sammen virket så falskt og unaturlig at hun rett som det var fant det bare komisk, slik at hun nesten måtte skamme seg på skuespillernes vegne. Hun så seg omkring for å se om ikke også de andre tilskuerne så flaue eller lattermilde ut, men alle sammen satt og fulgte intenst med i det som foregikk på scenen og ga uttrykk for en begeistring som Natasja fant uekte.

Godt sagt! (2) Varsle Svar
  • Hender det noen gang med deg, Nikolaj, sa Natasja til sin bror da de hadde satt seg, - at du synes det ikke er noen fremtid, at alt er forbi, og at livet bare er trist og kjedelig?
  • Ja, det kan du være sikker på, svarte Nikolaj. – Det hendte for eksempel en kveld da militærmusikken spilte – alt var bare bra, og alle var glade – at det plutselig kom en slik tristhet over meg at jeg bare ønsket at jeg var død.
  • Ja, jeg fikk tidlig slike anfall, sa Natasja. – Jeg husker særlig en gang jeg var liten pike. Jeg var blitt stengt inne i skoleværelset fordi mamma trodde jeg hadde spist av plommesyltetøyet. De andre danset og lo, mens jeg satt og gråt og synte så grenseløst synd på meg selv og alle menensker. og attpåtil var jeg helt uskyldig. Kan du huske det?
  • Ja, det husker jeg godt, sa Nikolaj. – Etterpå gikk jeg inn for å trøste deg. Jeg ville gi deg en liten sprellemann. Kan du huske det?
  • Og kan du huske en gang for lenge siden, sa Natasja med et smil, - vi var bare småbarn ennå. Onkel hadde kalt oss inn i sitt kabinett, det var i det gamle huset, og det holdt på å bli mørkt. Og da vi kom inn i kabinettet, så vi plutselig ...
  • En neger! sa Nikolaj og smilte. - Ja, slikt glemmer en ikke så lett. Men ennå den dag i dag vet jeg faktisk ikke om det var en neger, eller om det var noe vi hadde drømt, eller noe de voksne hadde fortalt oss om.
  • Han var grå, hadde hvite tenner og sto og så på oss ...
  • Husker De det, Sonja? spurte Nikolaj.
  • Ja, jeg synes å huske noe slikt, svarte Sonja usikkert.
  • Senere fortalte jeg pappa og mamma om denne negeren, sa Natasja. – Men de sa bare at det ikke hadde vært noen neger der. Men du husker ham altså!
  • Ja, jeg husker ham som om det skulle vært i går, at han sto og gliste med de hvite tennene sine.
  • For meg står det akkurat som en drøm, sa Natasja. – Jeg liker slikt.
  • Og husker du den gangen vi laget påskeegg i mottagelsesværelset, og så sto det plutselig to gamle kjerringer inne hos oss og svingte seg på teppet. Har jeg drømt det, eller har det virkeliig skjedd? Husker du hvor morsomt det var?
  • Ja, og så den gangen pappa kom ut på trappen i den blå pelsen sin og fyrte av geværet? – Med stor glede gjennomgikk de sine barndomsminner, de tidligste opplevelsene de kunne huske fra den tid da drøm og virkelighet gikk over i hverandre; og de smilte stille for seg selv hver gang de kom på noe riktig morsomt. Sonja husket ikke disse minnene fra barneårene like klart som de andre, og det var mye hun ikke kunne huske i det hele tatt. Det som hos de andre. Men en ting mintes hun meget godt, og det var da hun for første gang kom til dette huset. Hun fortalte hvor redd hun hadde vært for Nikolaj som hadde snorer på jakken, men da hadde barnepiken bare sagt at hun skulle få snorer hun også.
  • De sa at du var kommet til verden ute i kålåkeren, sa Natasja til Sonja. – Selv om jeg visste at det ikke var sant, kunn jeg liksom ikke la være å tro på det og syntes det var meget pinlig. Nå stakk stuepiken hodet inn gjennom døren og meldte hviskende at en av gårdsguttene hadde båret en hane inn på kjøkkenet, slik Natasja hadde gitt ordre om.
  • Takk, jeg har ikke bruk for noen hane, Polja, - bær den ut igjen, sa Natasja. Da samtalen var kommet i gang igjen, kom musikeren Dimmler inn og gikk bort til harpen som sto borte i en krok. Han fjernet duken, og harpen ga fra seg en skurrende lyd.
  • Eduard Karlytsj, vær så snill å spille Fields Nocturne, lød grevinnens stemme fra sideværelset.
  • Nei, så stille og fredelig ungdommen sitter, sa Dimmler og slo an noen akkorder på harpen.
  • Ja, vi sitter her og filosoferer, sa Natasja. Hun så seg litt rundt og gikk videre i samtalen. Nå var emnet drømmer. Dimmler begynte å spille. Stille, på tåspissene gikk Natasja bort til bordet, tok lyset og bar det ut og satte seg tilbake på plassen sin. Det var nå mørkt i værelset, særlig ved sofaen, hvor de unge satt, men gjennom de store vinduene falt det sølvglitrende lyset fra fullmåen inn på gulvet. Dimmler avsluttet stykket og ble sittende og klimpre på strengene, åpenbart usikker på om han skulle spille mer eller la være.
  • Vet dere hva jeg tror? hvisket Natasja og flyttet seg bort til Nokolaj og Sonja. – Jeg tror at når man sitter slik og minnes og tenker tilbake, lenger og lenger, kan man til slutt huske ting som har hendt før man selv ble født.
  • Ja, det er det som kalles metempsykose, sjelevandring, sa Sonja, som alltid husket det hun hadde lært. – Egypterne trodde at våre sjeler hadde sitt tilhodssted i dyr og gikk over i dyr igjen når vi døde.
  • Nei, jeg tror ikke at vi har vært dyr, sa Natasja, fremdeles med hviskende stemme, selv om musikken var slutt. – Jeg er sikker på at vi en gang har vært engler, at vi har vært her før vi ble født, og følgelig synes vi undertiden at vi opplever ting som har hendt før oss.
  • Får jeg lov til å slå meg ned hos Dem? sa Dimmler lavt og satte seg bort til de andre.
  • Hvis vi hadde vært engler, hvorfor skulle vi da ha falt så dypt? sa NIkolaj. – Nei, det er umulig.
  • Det behøver ikke å ha vært noe fall! Jeg kan da ikke vite hva jeg har vært tidligere, protesterte Natasja bestemt. – Sjelen er udødelig, og hvis jeg skal leve evig, må jeg også ha levd før.
  • Men vi har bare så vanskelig for å forestille oss det evige liv, sa Dimmler, som var kommet bort til dem med et litt foraktelig smil rundt munnen. Men nå talte han lavt og alvorlig som de andre.
  • Hvorfor er det så vanskelig da? sa Natasja. – I går var det en dag og en dag før den dagen, i morgen kommer en ny dag, i overmorgen likedan, og så videre og så videre ...
  • Natasja, nå er det din tur, syng nå litt for meg! sa grevinnen som viste seg i døren. – Hvorfor sitter dere her som en flokk sammensvorne?
  • Mamma! Jeg har så forferdelig liten lyst, sa Natasja, men reiste seg likevel. Ingen av dem, ikke engang den eldre Dimmler hadde lyst til å avbryte samtalen. Men da Natasja reiste seg, gjorde Nikolaj det samme og gikk bort til klavikordet. Som vanlig stilte Natasja seg opp midt i værelset, på det stedet akustikken var best. Og så begynte hun å synge morens yndligssang. selv om hun først hadde sagt at hun ikke hadde lyst, sang hun denne kvelden så godt som hun ikke hadde gjort på lenge og heller ikke kom til å gjøre i lang tid etterpå. Grev Ilja Andrejevitsj hørte sangen inne i sitt kabinett, hvor han satt og snakket med Mitja, og akkurat som en skolegutt som skynder seg å bli ferdig med sin oppgave når skoletiden er over, ga den gamle greve seg knapt tid til å gi sine siste ordrer og tidde til slutt brått. Også Mitja ble stående taust foran ham med et smil på leppene og lyttet til sangen. Nikolaj tok ikke sine øyne fra søsteren. Sonja hørte også intenst etter og tenkte på hvor mye flinkere Natasja var på alle måter. Den gamle grevinnen satt der med et vemodig smil og tårer i øynene og rystet av og til på hodet. Hun tenkte både på Natasja og på sin egen ungdom, og fikk en fornemmelse av at det var noe unaturlig og skremmende ved det forestående ekteskap mellom Natasja ogfyrst Andrej.
Godt sagt! (2) Varsle Svar

Ingen annen ga tjenestefolkene så mange oppdrag og sendte dem slik hit og dit som Natasja. Hun kunne knapt se en tjener eller en tjenestepike uten å be dem gå et eller annet ærend. Det var som om hun alltid skulle prøve hvor langt hun kunne drive dem uten at de ble sinte eller fornærmede, men likevel var det ingen de likte så godt å arbeide for som Natasja. "Hva i all verden skal jeg nå finne på? Hvor skal jeg nå gå?" tenkte Natasja, mens hun langsomt gikk gjennom korridoren. - Nastasia Ivanovna, hva slags unger skal jeg føde? spurte hun narren som kom gående mot henne i den lille vattkoften sin. - Lopper, øyenstikkere, smeder, svart narren kjapt. - Å herregud, herregud, så kjedelig det er her. Hvor skal jeg gjøre av meg? Hva skal jeg gjøre med meg selv?" Og så løp hun fort opp trappen og gikk inn til Vogels. Familien Vogel satt sammen med et par guvernanter, og på bordet sto tallerkner med rosiner, valnøtter og hasselnøtter. Guvernantene snakket om hvor det var billigst å leve, i Moskva eller Odessa. Natasja satte seg ned hos dem, hørte en stund etter med et alvorlig, tankefullt uttrykk, og så reiste hun seg. - Øya Madagaskar, sa hun. Guvernanten, fru Schoss, spurte hva hun sa. - Ma-da-gas-kar, gjentok hun med trykk på hver stavelse og gikk. Broren Petja var også ovenpå. Sammen med sin oppasser var han i ferd med å finne frem en del fyrverkerisaker som skulle sendes opp når kvelden kom. - Petja! Petka! ropte hun til ham. - Kom og kjør meg ned trappen! - Petja løp bort til henne, hun la armene rundt halsen på ham, og Petja for avsted med henne i full fart. - Nei, det kan være det samme... Madagaskar, sa hun, hoppet ned og gikk ned trappen. Da Natasja på denne måten hadde tatt seg en tur gjennom hele sitt rike og forvisset seg om at alle viste lydighet, men at det likevel var like kjedelig å være til, gikk hun inn i salen, tok sin gitar, satte seg i en mørk krok og begynte å spille et motiv som hun husket fra en opera hvor hun hadde vært sammen med fyrst Andrej. For en utenforstående var det ikke særlig mye mening i det hun presterte på gitaren, men i hennes egen fantasi vekket disse passasjene en mengde minner. Hun satt og så på en smal lysstrime som falt inn gjennom døren fra anretningsrommet, lyttet til tonene og begravet seg i minner. Sonja kom inn med et glass i hånden, gikk rett gjennom værelset og inn i anretningen. Natasja så på henne og på lysstrimen som falt inn på gulvet gjennom dørsprekken, og med ett syntes hun at hun hadde opplevd denne situasjonen en gang før. - Sonja, hva er dette? spurte hun og tok noen dype toner på gitaren. - Å, er du her! sa Sonja og skvatt til. Hun gikk nærmere for å høre musikken bedre. - Jeg vet ikke. Er det kanskje fra "Stormen"? la hun forsiktig og usikkert til. "Akkurat slik var det den gangen også, mettopp slik skvatt hun til, og så kom hun bort og lyttet og ble stående med det forlegne smilet," tenkte Natasja. "Og akkurat som nå tenkte jeg at det var et eller annet som manglet hos henne." - Nei, det er koret i "Vannbæreren", hører du ikke det? Og hun sang motivet til ende for å få Sonja til å huske det. - Og hva har så du foretatt deg? - Jeg har bare hentet nytt vann, jeg ville gjerne bli ferdig med dette mønsteret. - Ja, ja, du har det alltid så travelt, mens jeg ikke kan finne på noen ting, sa Natasja. - Hvor er forresten Nikolenka? - Han sover, tror jeg. - Sonja, kan ikke du gå og vekke ham. Si at han skal komme inn til meg og synge. - Hun ble sittende og tenke på hvordan det kunne ha seg at hun syntes alt dette hadde hendt før en gang. Men hun fant ingen løsning på spørsmålet og slo det fra seg. Snart gikk tankene atter tilbake til den tid hun var sammen med fyrst Andrej og han så på henne med forelskede blikk. "Å, bare han snart kunne komme! Jeg er så redd for at det ikke skal bli noe av! Det verste er at jeg går her og blir gammel. Det som nå bor i meg, kommer aldri tilbake. Men kanhende kommer han alt i kveld. Kanhende er han alt kommet og sitter inne i salongen og venter på meg. eller kanskje han kom i går og at jeg har glemt det?" Hun reiste seg, la fra seg gitaren og gikk inn i salongen. Alle familiemedlemmene, lærerne, guvernantene og gjestene satt alt ved tebordet, men fyrst Andrej glimret ved sitt fravær. Alt var som før. - Se der har vi henne! sa gamlegreven da han så Natasja. - Kom nå og sett deg her hos meg! - Men Natasja ble stående og se seg omkring ved siden av moren, akkurat som hun lette etter noe. - Mamma! sa hun. - Du må få ham hit, fort, fort! Og igjen var det bare såvidt hun kunne holde tårene tilbake. Hun satte seg bort til bordet, og hørte på at de andre pratet sammen. - Gode Gud, alltid de samme ansikter og alltid den samme prat om de samme ting! Og pappa holder på koppen og blåser på teen akkurat som han gjør hver eneste dag!" tenkte Natasja. Og med forferdelse merket hun at det steg opp i henne en motvilje mot alle i huset, fordi de alltid var de samme. Etter teen gikk Nokolaj, Sonja og Natasja inn i divanværelset og satte seg i yndlingskroken sin, hvor de alltid hadde sine mest intime samtaler.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket

Lister som inneholder dette verket

Bøkene er ikke rangert etter hva jeg likte mest og minst, men de er alle blant favorittene:

  • Markens grøde (Hamsun)
  • August-trilogien (Hamsun)
  • Kristin Lavrandsdatter-trilogien (Undset)
  • Krig og fred (Tolstoj)
  • Vanity fair (Thackaray)
  • Folket på Innhaug, serie (Elstad)
  • Edvards Hoems serie, 1.bok: Slåttekar i himmelen

Send meg GJERNE tips om historiske romaner😊


Godt sagt! (1) Varsle Svar

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Du vil kanskje også like

  • "Krig og fred - bind 3" av Lev Tolstoj
  • "Krig og fred - bind 4" av Lev Tolstoj
  • "Krig og fred - bind 1" av Lev Tolstoj
  • "Norges litteraturhistorie. Bd. 1-8" av Edvard Beyer
  • "Barndom" av Lev Tolstoj
  • "Goat mountain" av David Vann
  • "Veien til Redemption Falls" av Joseph O'Connor
  • "Hadzji Murat" av Lev Tolstoj
  • "Ungdom" av Lev Tolstoj
  • "Hekseringene ; Springkilden ; Englehuset" av Kerstin Ekman
  • "Ramses - evighetens tempel" av Christian Jacq
  • "For Leas skyld - roman" av Marianne Terjesen
Alle bokanbefalinger for dette verket