Leste Shantaram og var veldig begeistret. Hadde stor forventning til denne også. Men det ble en nedtur. Alle poeng, alle gode og vonde opplevelser, var oppbrukt. Og jeg leste og leste og håpet at den skulle ta seg opp, men for en skuffelse. Dere som lurer på å lese den, bare la det være,,,,,

I 2011 leste jeg Shantaram og var sikker på at det ikke var en bok for meg, men jeg tok sjansen. Det var ikke størrelsen på boka som skremte meg for jeg er vant til store bøker, men trodde det ikke var en sjanger for meg til tross for at jeg utforsker mange sjangre. Senere ble jeg lettet over at jeg ga den boka en sjanse for jeg likte den kjempegodt. Men hvordan er det med oppfølgeren?

Fjellets skygge er en enkeltstående oppfølger av Shantaram. Man trenger som sagt ikke å lese Shantaram før Fjellets skygge, men anbefaler på det sterkeste Shantaram først og Fjellets skygge etterpå.

I Fjellets skygge møter vi igjen Lin. Han er fremdeles i Bombay og har blitt noe roligere enn før. Selv om han føler et savn for en annen fra fortiden, har han likevel funnet kjærligheten på ny, og han har en tendens til å komme i ufrivillige voldsituasjoner som før,og løser ting på sin egen måte. Han er også en som tåler det meste og mange respekterer ham for den han er; han er karismatisk, går overens med stort sett alle, og siden han tidligere har vært avhengig av herion kan han det meste av gatenes regler.

De som har lest Shantaram vet hvem Lin er. Lin er basert på forfatteren selv. En fyr som rømte fra det strengeste fengselet i Australia på høylys dag og rømte til Bomay. Forfatteren var tidligere heroinmisbruker og ranet bank. Så Shantaram er båd basert på forfatterens liv, og dels fiksjon. I Fjellets skygge følger samme spor bare at det er to år senere og Lin har både gamle kjente og nye personer i livet sitt. De som har lest Shantaram vet hva man får. I Fjellets skygge fortsettes det i omtrent samme tone, men Shantaram var så mye bedre.

Flaue gjentagelser
Her prøver forfatteren å bli like poetisk som forgjengeren, men i Fjellets skygge blir det mer oppbrukt og klisjefylt, nærmest banalt. Man klarer ikke å ta det like seriøst. Det er som om forfatteren gjentar seg selv. Vi vet han kan å skrive for det beviste han i sin forrige bok, men denne boka er ikke like spennende,og visdomssitatene hans blir bare mer og mer latterlige istedet for alvorlige og fornuftige slik som i forrige bok.

En oppfølger om ingenting
Dette er en monsterbok på 847 sider. Jeg har som sagt lest mange tykke bøker oppgjennom årene, både på engelsk og norsk, så det gjør meg ikke noe og jeg avbryter heller aldri bøker samme hvor mye jeg misliker de jeg virkelig misliker. Det har jeg ikke samvittighet til. Så jeg holder alltid ut til the bitter end. Og selv om denne boka er stor så er det forbausende lite som skjer. Jeg er ikke en person som krever action gjennom hele boka. Jeg liker langsomme handlinger også, men i denne utgaven prøver forfatteren så hardt å være poetisk og være full av visdom at man klarer ikke å ta det alvorlig, og handlingen går dermed trått. Det funket bra i hans forrige bok for da passet det, men nå blir det bare masete og latterlig på mange måter, og opphakket. Han prøver å gjenoppta suksessen til Shantaram, uten å lykkes, og det er trist. Jeg likte Shantaram så godt og jeg ville at denne boka skulle være i samme stil, men istedet ble det bare en blek kopi. Til tross for en svak og traurig oppfølger så vil jeg påstå at jeg fortsatt liker karakteren Lin. Han er fremdeles seg selv i oppfølgeren også og det er nesten det eneste positive med denne boka; å få et innblikk i livet hans igjen.

Dette ble en lang bokanmeldelse om ingenting, akkurat som med selve boka. Fjellets skygge er en bok som tar lang tid å lese og som sagt, en gjentagelse fra forrige bok og det eneste positve var å lese om Lin igjen. Bare synd at forfatteren ikke brukte samme magien og innlevelsen som i forrige bok. Gledelig gjensyn, men ikke noe annet enn det. Jeg likte oppfølgeren godt i begynnelsen, men så ble det bare verre og verre, dessverre ...

(Jeg har gitt den en meget svak treer for å understreke det).

Skuffende. Spekket med klisjeer og flaue visdomsord om å finne seg selv. Langt ifra en ny Shantaram

Lest februar 2016.
Fin tjukk bok. Omslaget er uutholdelig "mystisk", og gir bange anelser.
Jeg elsket Shantaram, men jeg husker ikke at jeg på noen tidspunkt tenkte at en oppfølger var på sin plass. For det er det ikke.
Likevel klarte jeg ikke å tøyle nysgjerrigheten og leste " Fjellet skygge".
Boken starter greit, den rir på en bølge av gjennsynsglede både av persongalleriet og steminingen i Shantaram. Det dør fort ut, handlingen er vanskelig å få grep om. Personene i historien er ikke lengre sympatiske og kameratslige, de er tidvis flyktige og irriterende.

Også starter nedturen for alvor; forfatteren brer om seg av sin vulgære og svulstige filosofi. For det er forfatteren, jeg mister all tro på at det samme vrøvelet kommer fra personene i historien. De mister all sin troverdighet, jeg ser forfatteren, ikke fortellingen. Jeg blir periodevis direkte brydd på forfatterens vegne, og det som tilsynelatende er hans store livslærdom og filosofi. Tilslutt må jeg skumlese store deler av boken, jeg finner meg alvorlig irritert og oppgitt over alt de svulstige svadaet, som serveres som det skulle vært livsforrandrende, nydelig poesi.

Mye mindre og mer nedsettende kunne jeg ha sakt om denne boken, men jeg velger og korte det ned til: dette burde forfatteren hold for seg selv.

Har du lest Shantaram, ikke les denne, den vil farge ditt syn på Shantaram og gi deg et voldsomt behov for å filleriste forfatteren.

Jeg måtte til slutt avbryte lesingen av "Fjellets skygge" selv om det bare var 100 sider igjen, men dette var dårlige greier. "Shantaram" var en svært god bok, dette var GPP - generelt piss preik.

Bøker jeg vil lese

kanskje man får lest enda flere bøker i år!