Les hele min omtale på ritaleser.com
Dette er bok nummer to om Kyrre Kaupang og han blir ført stadig lenger inn i arbeidet hos Stiftelsen – denne hemmelige organisasjonen med videre fullmakter enn noen annen instans i Norge i dag.
Bokens innhold ble i dag (29.98.13) skremmende aktuell, idet flere medier avslørte at E-tjenesten har påstått hemmelige arkiver på flere hundre nordmenn. Og som i Karlssons første bok Gerhardsens testamente er dette en historie som like gjerne kan være sann og det er nettopp det som gjør det så utrolig bra. Fiktive karakterer blandes sammen med ekte mennesker – ekte mennesker i fremtredende roller – på en slik måte at man til tider kunne tro at man satt å leste en dokumentar.

Dette var spennende, og jeg tok meg selv i å lure på hvor mye av dette som egentlig stemmer overens med virkeligheten.
Les hele omtalen min her

Her er min anmeldelse av Hauges direktiv: (ekstern lenke)

Hauges direktiv er ein drivande triller som vi ikkje har so mange av i Noreg.

Dette er bok to om Kyrre Kaupang og jobben han har hos den hemmelege etteretningsorganisasjonen ingen i Noreg veit at vi har. Ein tidelagare toppsjef innan politiet blir drept, fleire står for tur og Kyrre får springe rundt i hemmelege gangar frå krigen i Oslo sentrum. Eit opplagt plott for ei festleg bok.

Kjekk tone

Og festleg blir det. Ikkje minst på grunn av alle dei kulturelle og samfunsrelevante referansane som forfattaren let hovudpersonen kaste om seg med i tide og utide. Dette gjer språket, som elles er akkurat på høgde med ei middels vanleg krimbok, litt meir spanande.

Diverre vert dette i lengda litt oppbrukt, og den "kjekke tonen" som hovudpersonen har til alle tider vert litt slitsam. Det er jo primært historia ein les boka for, og når alle festlege kommentarar står i vegen for forteljinga, vert det heile unødvendig. Men om ein vel å lese boka i mindre porsjonar kan det tenkast at det vil verke mindre påtrengande.

Triller med for lite vekt på historie

Og historia i seg sjølv er relativt god. Det er intrigemakeri, røter tilbake til andre verdskrigen, slemmingar som går fri og so bortetter. Ein skulle tru at plottet difor og ville vere passe utspekulert.

Men dette er diverre det eg har mest å utsette på boka. Det er som om forfattaren har brukt for mykje tid på å finne på festlege konspirasjonsteoriar og organisasjonar til å i det heile bry seg nok om plottet.

For det er festeleg å lese ei bok om eit Noreg som berre fins i fantasien, mens om vi kanskje alle skulle ønske oss litt meir av for å gjere kvardagen litt meir spanande. Men dette overskuggar heilt historia, som då til gjenngjeld ikkje gir lesaren nok utfordringar.

Som det passar seg i ein triller går ting unna, folk både dør og forsvinn, men slutten vert for enkel. Som lesar har eg gjetta kva som skal skje lenge før det faktisk skjer- og dette gjer det heile litt kjedeleg.

Enkelt

Trillarar skal jo vere litt enkle - det veit vi frå filme. Store skytarar og haugevis med spaningsscener er tingen. Men i denne boka, som i ein trillerfilm, burde forfattaren lagt meir vekt på historia. Ha for all del med all action og drama, men gløym ikkje historia i det heile.

En krimroman om det du ikke skal vite. En tidligere sjef for Politiets sikkerhetstjeneste (PST) drar for å møte en informant på den nedlagte undergrunnsstasjonen Valkyrien i Oslo. Senere blir liket av en kvinne funnet på samme sted. Under kroppen ligger det en sort sjakkbrikke og en kryptisk beskjed.

Etterforsker Kyrre Kaupang jobber for den hemmelige etterretningsorganisasjonen Stiftelsen. Sammen med makker Lorents Sølvberg må han finne drapsmannen før flere mord begås.

Les omtalen her

Bøker lest i 2019