Med dens søvige øyne på meg blir mine egne øyne igjen så søvntunge. Vindpustene er veke som vingene på en sommerfugl ... en sommerfugl som gjerne vil fly, men ikke orker løfte vingene ... vingene ...å, mine søvntunge øyenlokk ... snart vil de lukke seg ...

Se denne rosen, I sitt indre skjuler den en annen rose av vanndråper. Rister du på rosen, da faller en ny glitrende blomst ut av den, og det er rosens sjel. Selve rosen blir alene tilbake, sørgmodig, som var det meg selv.

Idet solen skjulte seg - den som et øyeblikk forut hadde gjort allting to-tre-hundre ganger større og vakrere med skiftningene i sitt gylne lys - den efterlot alt så falmet og fattigslig - uten skumringens lange overgang, som om den hadde vekslet inn sitt gull, først i sølvmynter og så i kobberslanter.

Intet sier treet meg idag, til tross for at det er et tre, ja et tre jeg selv har sådd. Hvilket som helst tre vi en gang har kjærtegnet burde fylle våre hjerter med ømhet. At et tre vi en gang elsket usigelig høyt - som vi har kjent så godt - kanskje intet har å gi oss lenger, det er dypt vemodig.