Joyce var Idas pianolærerinne da Ida var ung, nyinnflyttet og tørstet etter tilhørighet. Ida speilet sitt liv i Joyces liv, søkte etter fellestrekk (døde fedre, fjerne mødre, talent, redselen for å være alene), skapte en nærhet. Ida og Joyce ble fortrolige.

Etter Joyces død avsløres det at hennes cd-innspillinger var plagiat.
Ida søker tilflukt på et hotellrom etter at hun får vite om sviket fra Joyce. Hun fjerner seg fra familien, fokuserer på å finne svar. Hva er innbilning og hva var virkelig? Hvorfor visste hun ikke, hvor godt kjente hun egentlig Joyce? Var de så fortrolige som hun trodde?

Kan Ida ved å forstå og tilgi valgene til Joyce tilgi seg selv og sine valg?

Joyces Hattos historie er uforståelig og litt latterlig tragisk. Hun var en god, men ikke mesterlig pianistinne. Da karrieren sluknet skyldte hun på kreft. Og så på få år utga hun over hundre feilfrie innspillinger og verden lot seg forføre. Hun døde av kreft (karma!) i 2006. Det var en skandale da det i 2007 ble oppdaget at hennes cd-innspillinger var plagiat.

Ida er en fiktiv person trukket inn i en virkelig verden for å vise den menneskelige historien bak en skandale. Samtidig blir den ekte personen Joyce skrevet inn i fiksjonen.
Monica Isakstuen har skrevet et spennende samspill mellom en ekte person og en fiktiv karakter.

Det handler om avstand, om å skape sin historie av de virkemidlene en har og likevel bli sittende fast i et liv en ikke ønsker. Om den evige lengselen etter å bli elsket; bli sett. Redselen for å ikke være bra nok, en slags skam over å ikke strekke til i de ulike rollene.
Om å identifisere seg med en annen for å kjenne tilhørighet, kjenne noe.

Om igjen har en utfordrende tidslinje. Historien spretter fra tid tid og mellom Joyce og Ida og de to sammen. Deler av historien er gjemt i det som ikke blir fortalt, i de bitene som mangler. Fragmenter av brev, utklipp og dialoger bryter opp teksten. Boken har sin helt egne særegne visuelle personlighet, som skiller seg fra og gir dybde til historien og vennskapet mellom disse to sært underlige og helt gjenkjennelige kvinnene.

Det var omslaget jeg falt for, det rører meg på et vis, det er noe hverdagslig, gjenkjennelig og nært (nesten for privat) med det sammenkrøllede papiret og de utflytende ordene. Innholdet er også nært, på grensen til pinlig privat.

En bok jeg ikke kjente i hjertet eller hjernen, men i hendene. Jeg har en sterk trang til å berøre etter å ha lest denne boka. Ta på hud, kjenne etter om jeg kan føle hva som er sant.

Les boka! Den vil berøre deg på uventede steder

Kulturfondbøker - Norsk skjønnlitteratur 2014