Så forandret verden blir om morgenen
Så fremmed alle mennesker er
selv om jeg kjente dem i går

Så forandret verden blir
når menneskene reiser seg
og forlater

Så ukjent dagen blir
når snøen daler tett

Så fremmed du blir
når du ikke hjelper meg over
dørterskelen
til den nye dagen

Så fremmed verden er
Jeg står alene i skumringen

Jeg tar vare på
øyeblikkene
og fester de som
lyseblå krystallperler
på netthinnen

Jeg puster inn himmelen
og hele skogen
er min i dag

For morgenlyset smiler til meg
og venter på mine steg.

Jeg dro tilbake til stedet
Lyset gled over engene
og buskene snakket til meg

Vinden luktet blomster
og jeg ville aldri forlate

august og tærne
viste meg minner

Jeg står i blå korridor
og menneskene
ser meg ikke

Jeg hører nøkler
og stiletthæler
mot linoleum

og jeg ser ut av vinduet

Snøfiller faller så lett
Hjertet mitt banker så tungt.

Jeg vil synge når
når himmelen gir meg kyss

Når sommerfuglene
flyr i formasjoner
over hvite blomstereng

Smil til meg sommervind
smil til meg

Tettkledd er sannheten
skjuler språket sitt

I tåka står jeg
og beundrer et nakent tre
står tynnkledd og holder i greinene

Lar jeg deg se meg?

Jeg tar to steg tilbake
kikker meg rundt.

Ansiktene er stier og veier
Jeg går meg vill

Jeg velger å forholde meg
til tallene
og til katten

Jeg vil ikke skille
dagene fra hverandre

Trærne lager konturer
mellom nettene

Og dagene glir
for hastig fram
gjør at barn blir eldre
og hender endres

Jeg lar føttene mine stå stille.

Måkene seiler
ned i havdypet
fram og tilbake
mellom søppel,tang
og skyer

Mitt blikk
møter meg i sjøvann
speiler seg i grums

Jeg bader i salt
I dag ligger min verden
og dupper i bølger
En virkelighet så uforståelig

Hvorfor har mennesker kanter.

Varme sko
trasker bortover veien
tråkker på nedfalt løv