Og sist, men ikke minst: Du fantastiske, tragiske, heroiske menneske. Du falske, ekte, stygge, vakre, subjekt. Du som lever i den evigvarende bevegelsen mellom den tunge kanossagangen gjennom tilværelsens jammerdal av fortvilelse, og den slentrende spaserturen på livets bekymringsløse landevei. Til sist vil jeg komme med følgende formaning:

Lev med strev.

Som om du har noe valg.

Lykke til! Jeg tror du trenger det.

Følelser er potente, umiddelbare, men unyanserte indre informasjonskilder med en enorm motiverende kraft. Derfor er det også en stor risiko for å stole på dem som sannhetsvitner i for stor grad. De føles jo så sanne!

Både Baloo i Jungelboken ("ta livet som det faller seg") og Timon og Pumbaa i Løvenes konge ("Hakuna matata") later til å forfekte en "problemfri filosofi" der man bare skal "gi blaffen i bekymringer og strev" og "glemme sorger som du møter på jord". For all del: Jeg sier ikke at disse budskapene er blottet for livsvisdom. Samtidig mener jeg på generelt grunnlag at man skal være forsiktig med å ukritisk ta imot livsmestringsråd fra vortesvin.

Kanskje var den kalde sannheten den at man ikke la noe til hverandres liv ved å forlove seg, gifte seg, knytte seg til hverandre, kanskje man i stedet trakk fra noe, kanskje man rett og slett reduserte hverandre.

Kampen min for livet var ikke motstridende med ønsket mitt om å dø. Overlevelsesinstinktet mitt er dyrisk, ikke emosjonelt.

Det er et ønske om ærlighet i meg, for livets del. Selvbedrag, forskjønnelse og idyllisering av livet føles som det som i størst grad står i veien for en ren og meningsfull opplevelse av tilværelsen.

For snaue tretti år siden besøkte jeg jazzklubben SMOKE, som ligger på Broadway mellom 105. og 106. gate, rett før det heller svakt nordover og ned mot hjertet av Harlem. Benny Golson og Ron Carter spilte den kvelden. Mellom stykkene snakker musikerne med publikum. Golson holder ut venstrehånden, snur hodet og retter oppmerksomheten de få kvartalene opp mot Harlem og sier: Bak unnselige dører i de mørke gatene rett der oppe, åpner det seg en fantastisk verden av toner og bevegelser. Dette stemmer godt overens med andre ting jeg har opplevd i New York, at det midt i denne overveldende asfaltjungel av harde bygulv og tett, vertikal bygningsmasse, finnes små, intime, menneskelige scener der kreativitet uttrykkes og deles i små grupper, som også denne kvelden på SMOKE.
(-Åsmund Thorkildsen)

"Hva skal du gjøre nå, da?" spurte folk, da jeg var i ferd med å avslutte et langt yrkesliv, "du vil vel finne på noe som får dagene til å gå?"
"Nei", svarte jeg bestemt. "Jeg skal finne på noe som får dagene til å vare."

Letta gikk vi ut i sola, den skinte ikke, men det føltes sånn.

Filosofen, juristen, skribenten, pessimisten, humoristen og fjellklatreren Peter Wessel Zapffe (1899-1990) blir alltid presentert som nettopp dette, en mann med mange og motstridende merkelapper. Han tok for seg av dette livet som han betraktet som en straff å være født inn i, men manglet allikevel evnen til å la livet skygge for døden, det ble alltid omvendt. Allikevel var han både humorist og pessimist, som unektelig framstår som ganske uforlikelige egenskaper, men slik er det ikke. Humoren kan være et middel til å holde ut livspresset, men den kan også gå hånd i hånd med erkjennelsen av livets tunge sider; svart humor eller galgenhumor rommer noe fandenivoldsk som tar brodden av lidelsen.

Men allikevel, Zapffes dystre grunntone først: Vi er født til død, og fra det øyeblikket vi våkner fra barndommens uskyld til lyden av dødens fossedur over dalen, dreier livet seg om å finne tidsfordriv mens vi driver hjelpeløst mot fossen. Når alt selvbedrag om mål og mening er skrelt vekk, når troens trøsterike fiksjoner om frelse og evighet er tapt, da rives forhenget til side til den kosmiske verdensangst. Det finnes ikke noe sted å hente håp og trøst. For å holde ut denne nihilismens jammerdal gjelder det å trø vannet, skape illusjoner om et meningsfylt arbeid. Og er ikke det mulig, så ta til takke med bullshitjobben for å ha råd til brød og sirkus. Eller bare å holde ut, slå tiden i hjel - og viktigst av alt; makte å holde tilstrekkelig avstand til erkjennelsen av at livet, ja liv generelt, koker ned til en meningsløs gjentakelse der livets lidelse bare er et intermesso mellom fødsel og død."

Det er paradoksalt at vi i så stor grad innretter oss etter klokketidens effektivitetsmål, når mange forbinder det å glemme tiden med sine beste øyeblikk

Skulle vi valgt bort alt som ikke har en sikker nedre grense, ville våre dager på jorden bli fattige og fargeløse. Og så kan det tenkes at heller ikke dette hadde gitt uttelling i form av økt livslengde. Den tilsynelatende uangripelige logiske anbefalingen om å kutte ut alt som ikke har en sikker nedre grense, ville til og med kunne virke motsatt fordi den ikke tar høyde for menneskets komplekse psykologi og behov for glede.

På samme måte som språket om vin dreier seg om det uvesentlige, om smaker av solbær og lær, men ikke fanger det vesentlige, nemlig følelsene vinen gir, er det som om alt språklige retter seg mot det håndfaste slik at det viktigste glipper. I slike øyeblikk kan jeg også ane de veldige dimensjonene ved den delen av virkeligheten som befinner seg utenfor språket, og jeg kan få det for meg at jeg vil tilbringe mer tid i denne like virkelige, men språkløse, verdenen.

Å være kvinne er å tie i forsamling og å stønne i senga

Jeg omfavna henne og hun lot seg omfavne og omfavnelsesns øyeblikk oppheva tida, og matematikken og mekanikken i klokka mi gjaldt ikke, for dette var ikke et punkt på en linje eller en sirkel, men et øyeblikk dypt, fylt, uendelig og sammensatt

Jeg sto opp og gikk ut med hunden, hva annet kunne jeg gjøre, gikk langt i den grå og fuktige tåka med en følelse av å være ulykkelig forelsket, men uten noe objekt for all rastløs lengsel.

-Det finnes kunstnere som skaper for sin egen skyld, og som ville ha laget bilder selv om ingen hadde sett dem. Og så er det kunstnere som vil bli sett. Hvor viktig er det for deg å bli sett? At bildene dine blir sett?
-Jeg tror ingenting på at det finnes kunstnere som vil lage kunstverk som de vet aldri vil bli sett.
-Nei?
-Selvfølgelig ikke. De kan kanskje si det, men aldri i verden om de mener det.
-Du virker veldig sikker?
-Ja, det er jeg sikker på. Men det er ikke nødvendigvis det å bli sett det dreier seg om, altså å bli bekreftet, selv om det også kan være en drivkraft for mange. Kunst handler dypest sett om kommunikasjon. Ethvert kunstverk uttrykker noe. Og for at det skal komme til uttrykk, altså, for at det overhodet skal finnes, må det bli sett. Kunstverket finnes ikke før det blir sett. Det er meningsløst uten
-Men et kunstverk som blir sett av bare én, ville være meningsfullt?
-Ja, jøss. Det holder det. Men jeg vil si, jo flere, jo bedre.

Vårt språk kan bare utsi noe meningsfullt innenfor rommet og innenfor tiden. Guds eksistens lar seg like lite bevise som det motsatte. Disse grensene beroliger meg.

Det er en gigantisk utfordring at kunstig intelligens utvikles i et kommersielt marked, hvor kortsiktige mål stort sett aldri samspiller med langsiktige mål.