2022
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Europa ligger i flammer og tyske luftskip bombarderer det uthulede alpemassivet som er maktsentrum for SSR, Den Sveitsiske Sovjetrepublikk. For Lenin dro aldri tilbake til Russland i sin pansrede jernbanevogn. I stedet ble Sveits åstedet for en revolusjon som dannet det sveitsiske sovjet og startet den lange utmattelseskrigen mot fasciststatene England og Tyskland som har pågått i knappe hundre år.
Dette er premisset for denne fantastiske og kontrafaktiske historien der Kracht, som en sveitsisk Conrad, lar en partikommissær fra Ny-Bern følge den avhoppede Brazhinsky inn i irrgangene til alpenes mørke hjerte.
Forlag Pelikanen
Utgivelsesår 2014
Format Innbundet
ISBN13 9788293237211
EAN 9788293237211
Genre Kontrafaktisk litteratur
Omtalt tid 1900-tallet
Omtalt sted Sveits
Språk Bokmål
Sider 153
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Hva var det egentlig jeg leste nå? Det var et spørsmål jeg stadig stilte meg mens jeg leste denne boka, og så måtte jeg lese avsnittet på nytt. Som dette: «Ved armhulen hennes var det satt inn en stikkontakt i huden, som trynet på en gris» (s. 49). Leste jeg rett? Grunnen til at jeg stilte meg dette spørsmålet, er at vi ikke tilbys noen forklaring. Verken her eller senere. Så da er det kanskje ikke så rart at jeg ble sittende som et stort spørsmålstegn etter å ha avsluttet boka. Hva var det egentlig jeg leste nå?
Christian Kracht (f. 1966) er sveitsisk forfatter og journalist. Han debuterte i 1995 med romanen Faserland, og i september 2001 kom 1979, som ga ham internasjonal anerkjennelse. Jeg blir her i solskinn og i skygge fra 2008 er Krachts tredje roman og hans andre på norsk, boka ble nylig utgitt på Pelikanen forlag. Hans fjerde roman Imperium (2012) kom ut på Pelikanen i fjor.
Jeg blir her i solskinn og i skygge er en kontrafaktisk fortelling som skildrer en alternativ, dystopisk virkelighet. Verden slik vi kjenner den, eksisterer ikke. Lenin reiste aldri tilbake til Russland i 1917, men ble i Sveits hvor han bygget opp en sveitsisk sovjetrepublikk, SSR. Sveits har i omlag hundre år kriget mot det fascistiske Tyskland og England, og hele Nord-Europa er et eneste stort katastrofeområde. Russland har blitt utslettet i en katastrofe og eksisterer ikke lenger, og i Amerika raser borgerkrigen. Når boka åpner har sveitserne nylig gjenerobret Ny-Bern fra fascistene, og bokens jeg-person, en afrikansk offiser, setter avgårde etter en polsk jøde, en avhopper som har rømt inn i Alpene, i Reduiten som de store tunellene i Alpene kalles i boka. Hovedpersonen finner polakken i dypet av Alpene, og det markerer begynnelsen av slutten på det sveitsiske imperiet, som inkluderer store deler av det østlige Afrika som blant annet forsyner Sveits med soldater til krigen mot fascistene.
Jeg blir her i solskinn og i skygge er en av de merkeligste fortellingene jeg noensinne har lest, og sånn sett kan jeg forstå at forfatteren sammenliknes med Borges, som var en skikkelig original forteller. Boka sammenliknes forresten gjerne med Joseph Conrads Mørkets hjerte som handler om en hvit manns reise inn i hjertet av Afrika, men i denne boka er det en afrikaner som reiser gjennom et hvitt vinterlandskap inn i hjertet av Europa – Alpene. Jeg blir her i solskinn og i skygge er nok mer merkelig enn den er foruroligende fordi fiksjonsuniverset er så ulik vår virkelighet, selv om enkelte punkter kanskje kan tolkes som en kritikk av den vestlige verden. En av grunnene til at boka synes så merkelig er at teksten er så åpen, men denne åpenheten gjør samtidig boka til en tekst som tåler flere lesninger hvor hver ny lesning vil avdekke nye momenter, og det er neppe noen ulempe. Det mest dekkende adjektivet på denne boka er nok fascinerende. Anbefales!!
Opprinnelig publisert i Karis bokprat
Fra dekadanse til upålitelighet er det bare et ganske lite skritt.
Jeg var partikommisær i Ny-Bern, på luen hadde jeg det hvite og røde merket. Vår 5. armé hadde inntatt byen igjen for en uke siden. Snøen luktet jern. Det knirket og knaket under støvlene mine. Isen på en vanndam knuste. De utrevne sidene fra en bok lå under isen, enkelte sider kunne nesten leses. En tredør ble smelt igjen mens jeg gikk bortover alleen. Kråker ble skremt opp. istapper som skimret lyseblått, falt ned fra de nedhengende strømledningene og knustes mot bakken. Smadrede morfinampuller lå rundt omkring. Solen sto opp. Det ble ikke varmere.