Brutalt og åpenhjertig om en oppvekst ved bardisken

Dimitri Verhulst vokser opp sammen med sin far og tre onkler hos farmoren, etter at moren reiste sin vei da han var 12 år. Både faren og brødrene er alkoholikere "av rang", og drikking er det eneste som står i hodet på dem. Et hvert tilløp til snobberi blir det slått hardt ned på, for i dette miljøet bærer man sin fattigdom med stolthet. Det meste manglet i Dimitris barndom; rene klær, regelmessige måltider, oppfølgning av skolearbeide, noe han kunne kalle et skikkelig hjem ... I stedet dominerte kaos, fyll, slossing, skitt og elendighet. Besøk av namsmannen som innkasserte både kjøleskap, TV og andre nødvendighetsartikler, var mer vanlig enn det motsatte ... Og det lille de hadde av møbler ble som regel ødelagt i fylla når sinnet hos faren eller en av onklene tok overhånd.

Med barsk og nærmest brutal humor skildres bl.a. en drikkekonkurranse, hvor det viktigste ikke var å vinne, men å delta. Og møtet med Frankie, en gutt i gata hvis far mente at det var under deres verdighet å omgås denne gjengen med udugelige snyltere som man mente at Verhulst-slekten besto av. Den eneste som faktisk var i jobb, var Dimitris far, mens de øvrige brødrene knapt hadde gjort et ærlig arbeidsslag i hele sitt liv. Vi møter også dverg-tvillingene som vokser opp på puben og som er alkoholiserte før de når puberteten fordi de har hjulpet pubvertinnen, dvs. moren, med oppvasken ved å helle i seg ølslanter over flere år. For ikke å glemme farens edelmodige, men dog så mislykkede forsøk på å komme bort fra alkoholens åk ...

Så en dag skjer det noe som skal vise seg å bli redningen for lille Dimitri, som i mellomtiden er blitt 13 år, skjønt hendelsen der og da fremstår som en katastrofe. Familien får besøk av en vakker kvinne som spør etter faren hans. Har faren fått seg ny kjæreste? Nei, kvinnen er fra barnevernet og hun ønsker å inspisere forholdene Dimitri vokser opp under. Uten at dette på noen måte er viet stor plass i boka, får vi vite at dette blir innledningen til en epoke bestående av mange fosterhjem (som mislykkes), institusjoner osv. for Dimitri. Han som alle trodde skulle bli som resten av slekta, klarte seg imidlertid forbausende godt, og er i dag en av Belgias mest kritikerroste og leste forfattere. "Alle tings bedrøvelighet" er den første boka av Verhulst som er oversatt til norsk. Boka snublet jeg over rett før påske, og det var i første rekke den fantastiske tittelen som fanget min oppmerksomhet og i neste omgang nysgjerrighet. Jeg bare "måtte" ha den!

Det tok litt tid før jeg vennet meg til forfatterens fortellerstil, men ikke mer enn at boka stort sett var lest i løpet av en dag. Forfatteren er blitt sammenlignet både med Arto Paasilinna og Charles Bukowski. Jeg mener at Verhulst har sin helt særegne fortellerstil. I den grad han f.eks. kan minne om Bukowski, er det gjennom brutaliteten i sine skildringer. Her pakkes ingenting inn. Desto mer rørende er det å lese om da Dimitri tar med sin sønn til onklene (faren er for lengst død) på deres stampub, og forskrekket ser hvilken innflytelse dette har på sønnen og straks vil hviske vekk sporene.

Alt i alt en velskrevet og tragikomisk bok i genren "forfatter-selvbiografi", men som det absolutt ikke går tretten på dusinet av. Dette er for øvrig den andre boka jeg leser i løpet av kort tid, som nylig er oversatt fra nederlandsk noen år etter at aktuelle bok har gjort stor suksess i hjemlandet. Så langt har dette vært spennende lesning! Jeg gir terningkast fem!

"Bedrøveligheten" for meg ligger i art jeg virkelig leste denne boken og til og med en stund var villig til å ta den seriøst. Kanskje den også er ment som det, og faktisk kunne blitt det. For mange av problemstillingene som bringes til torgs er nok dessverre så absolutt til stede. I Belgia som her til lands. Men for meg går det en grense for hva som kan tillates for å bruke tragedier som utgangspunkt for morsomheter, eller verbal komikk? Det er noe som heter å gjøre seg morsom på andres bekostning. Det er nok tillatt, det er så. Men, skal vi som lesere og elskere av god litteratur være med på en forfatters utstilling av sin forakt overfor kvinner, nonner spesielt, eldre, forsvarsløse demente, menneskeskjebner utsatt for downs syndrom, kjønnsorgan (spesielt kvinners, og til og med det å sette et barn til verden. Det er ikke en menneskelig væremåte som ikke skal settes i fornedrelsens tegn, i et vulgært og banalt provoserende språk. Selv eldre i sin siste dødskamp skal hånes i denne boken. Jeg skulle ikke lest den. Langt mindre skrevet om den. Jeg skulle oversett den. Men, for første gang i mitt over 60 års liv med lesing av bøker, greier ikke å forbigå denne boken i stillhet. For første gang føler jeg en plikt til å fordømme denne form for -ja, hva? Humor ? Er det hva den er ment som: men, ikke en gang det kan forsvare den, for så billig humor bør man i dag ikke servere! Dersom dere vil ha et leksikon eller ordbok i perverse, slibrige, og mest forakt-skapende ord , så værsågod, forsyn dere. Faktisk presterer jeg-personen , som angivelig virkelig etter navnet å bedømme, skulle være forfatteren selv å finne en handling pervers. Nemlig det at man vil forsøke å få en dement -og i livet før hardt prøvet- bestemor til å erindre tekstene til gamle drikkeviser fordi dette kan være det eneste som er igjen av hennes hukommelse, ikke fordi hun har sunget dem, men fordi hun har måttet høre på dem ustanselig av sine sønner, og sønnesønn, altså at jeg-personen finner dette perverst , er det da et pluss, eller et håp likevel?
Denne boken kunne vært en gyllen anledning til å få frem tragedien til drankere og deres barn, deres ektefeller (begge kjønn drikker!) , deres mødre, ikke minst. Men, forfatteren kan ikke la vær å sette alt inn i en vulgær ramme av såkalte "morsomheter". Synd for han har en evne til å skrive, ingen tvil om det. Men, her misbruker han denne evnen til de grader. Dette er mitt helt subjektive syn, jeg er klar over det. Og jeg aner protester og opplegg til diskusjoner. Jeg kommer ikke til å lokke meg inn i noen av dem. Jeg har allerede brukt alt for mye av min avtagende tid på denne boken.
Terningkast 1 (har jeg vel neppe gitt før?)

En oppvekstroman av de skjeldne. Ikke akkurat møblert hva oppvekstmiljø angår, men fortalt med humor og varme. Ut av dette mesterskapet i tung øldrikking kommer det stor litteratur signert Dmitri Verhulst.

Alltid hørt at Belgia er berømt for sitt øl. Ser ikke bort fra at det stemmer...