Kald atmosfære er ikke alltid nok.

En iskald morgen våkner Nora Hamilton og merker at noe er annerledes. Mannen hennes ligger ikke ved siden av henne, huset er veldig stille og en magefølelse sier at noe er galt. Det føles ikke som en typisk morgen. Etter litt romstering i huset med en urolig følelse, finner hun omsider mannen sin. Hun finner ham død. Han har tatt selvmord, og hun forstår ikke hvorfor. Han var politimann, hun kjente ham for godt til å tro at han kan ha holdt noe skjult for henne, men hvor godt kjente hun ham egentlig? I sorgprosessen holder Nora seg opptatt med å finne årsaken til ektemannens selvmord. Hun prøver å finne ut om noe har skjedd på jobben hans, om noe skjedde i barndommen hans eller hva som helst. Et sted må hun begynne. I vinterkulden gjør hun alt for å oppklare ektemannens årsak til selvmordet. Kan hun få hjelp fa politikollegaene hans? Og kan hun i det hele tatt stole på noen under denne detektivprosessen hun selv har satt i gang?

Dette er en typisk hvor - godt - tror - du - at - du - kjenner - dine - nærmeste krimbok og den skiller seg ikke ut fra andre lignende bøker jeg har lest, dessverre. Boka hadde et lovende plot. Jeg liker krim som smelter inn i psykologiske thrillere, men selv om denne boka hadde et godt utgangspunkt, klarte den ikke å innfri forventningene. For det første reagerte jeg veldig på hovedpersonens (Nora) væremåte etter ektemannens død. Jeg vet alle reagerer på forskjellige måter når en person som står en nær dør. Noen blir veldig triste og fortvilte at de vet ikke hva de skal gjøre, mens andre vil at livet skal normalisere seg igjen så fort som mulig og holde sorg på avstand. Nora reagerer vel på sistnevnte. Hun vil til enhver pris finne ut hvorfor mannen hennes tok sitt eget liv og gjør alt i sin makt for å finne ut av det. Men for meg som leser syns jeg likevel hun blir litt vel dyktig til etterforsker å være til tross for at det ikke er hennes felt. Tilfeldighetene under etterforskningene hennes blir for meg litt vel lettvint, og dermed mister hun troverdighet overfor meg. Hun nærmer seg forskjellige spor altfor fort og altfor tilfeldig. Da blir det nesten litt for dumt. Hun blir for dyktig til å være amatør og da er det noe som skurrer. Det blir bare ikke troverdig.

Det eneste som var litt interessant med denne boka og en smule realistisk var at hovedpersonen bodde sammen med sin mann i hans hjemby. Ikke akkurat en ordentlig by, men en småby der nesten alle kjenner alle. Man vet at småbyen hans har en fortid som innbyggerne prøver å fortrenge av en eller annen grunn. En småby som vil oppnå respekt og verdighet. Det er forståelig. Det var det eneste som skapte en liten spennende drivkraft i boka, men på grunn av dårlig personbeskrivelser falt mye tvers gjennom. Jeg fant ikke noen av personene i boka spesielt troverdige og for meg ble de altfor anonyme. Nora ble altfor sterk i rollen sin mens de andre ble for falmende.

Dekke av snø hadde en lovende start, men dessverre ble handlingen drevet av utroverdige og anonyme karakterer som ble vanskelig å forholde seg til. Jeg brydde meg fint lite om hva som ville skje med dem, og vendingene ble for forutsgibart. Ingenting overrasket og da blir det fort kjedelig lesing. Lettlest krim, men dessverre ikke noe mer enn det.