Summen av tristhet i verden er konstant

Anmeldelse skrevet for Stavanger Aftenblad

I det jeg satte meg til for å skrive denne anmeldelsen kom en e-post ramlende ned i innboksen min, en mail av den typen som noen mennesker sender ut til alle kontaktene sine i ny og ne. E-posten, med tittelen «Two Choices – to valg», besto av en PowerPoint-presentasjon med 46 lysbilder. De handlet om Jerry, som til tross for harde prøvelser alltid valgte å se lyst på livet, og som dermed på mirakuløst vis kom til å overleve sin egen død. På lysbilde nummer 40 gjøres e-postens mottaker oppmerksom på at hun, som Jerry, alltid har to valg: Du kan velge om du vil se positivt eller negativt på livet. Moralen i Jerrys historie er med andre ord såre enkel – smil til verden og verden smiler til deg. Merkelig nok kan denne naive e-posten brukes til å underbygge et av Karin Johannissons viktigste poenger i boka «Melankolske rom», nemlig det at vi i vår tid har kommet til å tro at hver og en av oss, som enkelt individer, har eneansvar for vår egen livskvalitet og lykke. Professor Karin Johannisson har delt sin bok om melankoliens historie inn i ni underkapitler. I disse ser hun nærmere på ulike sider av melankolien, hun studerer og skriver om følelser av tap, sårbarhet, likegyldighet, lede, skrekk, angst, bortkommenhet og tretthet, hun skriver om det å lengte bort fra seg selv og sitt eget liv, og om det å savne noe man ikke vet hva er. På en solid og overbevisende måte viser hun at langvarig tristhet, trøtthet, søvnløshet, irritabilitet og håpløshet er følelser som har preget mennesker til alle tider, men følelsene har blitt gitt forskjellige navn og har blitt betraktet på ulike måter gjennom historiens løp. Innenfor visse kretser har melankolien blitt knyttet til genialitet, til det å ha et spesielt sensibelt sinn, til å ha evner ut over det vanlige. I andre sammenhenger har melankolien en negativ valør, det finnes ikke noe grenseoverskridende ved en melankolsk husmor, eller en utbrent omsorgsarbeider.
Som idehistoriker er Karin Johannisson interessert i melankolien som en del av normaliteten, som et grensesnitt mellom friskt og sykt, som en grensetilstand mange av oss beveger oss inn i eller i nærheten av i løpet av livet. La oss gå tilbake til Jerry, kanskje er historien hans ikke så uskyldig og ufarlig likevel? For Jerry kan også forstås som et viktig symptom på vår egen tid – en tid hvor tristhet, passivitet og negativitet, eller melankoli om man vil, framstår som et vrengebilde av de egenskapene det moderne jeget forventes å ha. I vår tid handler det om styrke, entusiasme og engasjement – om å gjøre som Jerry; ta seg sammen og smile til verden. Jerry er en perfekt representant for en markedsfundamentalistisk ideologi som helt har opphevet ansvar, rettferdighet og solidaritet. Lykkes du ikke i en verden som vår, er det ditt eget tankesett det er noe galt med. Dette sier Johannisson om saken: Mange fremmedgjøres i et samfunn som lover noe det i praksis er umulig å oppnå. Det oppstår et emosjonelt tomrom i glipen mellom forventninger og belønninger, og i denne glipen oppstår en følelse av tomhet, meningsløshet og melankoli. En slik melankoli er ikke en individuell sykdom, men et karakteristisk trekk ved en kultur basert på selvrealisering og forbruk. Så er det kanskje likevel ikke helt opp til deg alene å bestemme din egen lykke og framtid? «Melankolske rom. Om angst, lede og sårbarhet gjennom tidene» minner oss på en overbevisende måte om at summen av tårer i verden er konstant.