Ingen lesedato
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
"Ei uke i København", Olav Bjorå
For ei fantastisk lita pærle av ei bok.
Først følger vi noen vidt forskjellige folk hver for seg, og man aner at de fleste vil prege fortellinga på sitt vis. Vel, de fleste gjør det, og det blir både dramatisk, lunt, spennede og gåtefullt - særlig etter et sjelsettende vendepunkt i boka. Både Søren Kierkegård og Dan Brown er nevnt i boka, og deres arv er på hvert sitt hvis med i boka. Jeg bruker å leite etter de gode setningene i bøker, de som forteller noe, de som gjør en vending, de som er gode og lese, gode å smake på - og å ta med seg videre i livet. Denne boka hadde mange sånne. Dette er ei bok som er full av gode setninger, gode råd og mye livsvisdom, men uten at det blir påtagende og moralistisk. Rett og slett en god dannelsesroman, en god mystisk og gåtefull dannelsesroman, ei reise gjennom livet, på ei uke, hvis handling er lagt til Køben med personer fra de skandinaviske landene. De har et utrolig godt driv med sine små kapitler - sånn at det er lett å bare lese ett til, så enda et osv.....
Prøv da vel.
Det ryktes at Olav Bjorå skriver flere romaner - gleder meg.
En uke i København er en spennende og morsom fortelling om fire tilsynelatende svært ulike mennesker, som tilfeldigvis er på samme sted når en dramatisk hendelse inntreffer. Sammen må de løse noen intrikate oppgaver, som til slutt gir dem tilgang til innholdet i en safe. Jakten på tallene skal vise seg å være av underordnet betydning, men gåtene de må løse, knytter de fire tettere sammen, og hjelper dem ut av ensomheten de alle føler på.
I tillegg til at dette er en lettlest og underholdene bok, om mennesker som alle har en historie å fortelle, er det også en tankevekkende roman om identitet, ensomhet, døden og livet. Boken består av ca 60 000 ord, fordelt over 48 korte kapitler.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketHan lot blikket flyte bort til de pretensiøse musikerne, som levde seg uforholdsmessig innstendig inn i musikken - som ikke kunne være så spesiell. Gitaristen myste mot himmelen og vred ansiktet i grimaser, som om han hadde en slags personlig samtale med Gud. En Gud som kikket imponert ned på ham fra bak de grå skyene. Trompetisten, som ikke spilte der og da, satt på huk og nikket anerkjennende. Pianisten satt med åpen munn og så tomt ut i luften foran seg. Bassisten hang over det store instrumentet sitt, og stønnet mens han spilte. Hvordan kunne det være vakkert? Hvordan kunne det forgylle denne, etter hans skjønn, middelmådige musikken? Trommeslageren satt og gliste bredt, gliste og nikket anerkjennende mot publikum. Det svartnet for ham. Han gjorde et lite jentehopp, og brølende løp han mot scenekanten, tok sats, og klarte nesten å hoppe høyt nok til å få med seg føttene opp på scenen. Nesten. Fotbladene hans ble ikke med opp, og førte til at han stupte langflat fremover, og landet med hodet inni stortromma, midt på scenen. Brølende reiste han seg, rev trommesettet over ende så symbaler sang og trommer buldret, før han fikk overbalanse og måtte rygge bakover. På vei tilbake til scenekanten hektet han den ene foten fast i en kabel, og stupte baklengs ned omtrent der han hadde kommet opp fra. Han landet på et bord som tok av for fallet, og alt ble svart. Det var et sørgelig syn.
Det var sommer og flørt. Det var sommerflørt. Men det var det hun sa, som avgjorde det hele. Hun ville ikke gjøre noe. Hun ville la seg varte opp, og tilbød Hallgeir å gjøre det. Varte henne opp. Hallgeir ville ikke varte opp noen som helst. Han var for pokker på ferie. Han var her for seg selv. Ikke for henne, eller noen andre for den saks skyld.
Under en trapp, på en ferje til København, ligger en gammel gråsprengt en, og snorker høyt.