"Du forsikrer deg først om at min enslige mor er vakker, og så ber du om husly?" sa Arial.

Hun legger hodet ørlite på skrå. Biene er borte. Fuglesangen forstummet. Det begynner å regne. Hjulspor fulle av leire og sølevann skjærer som arr gjennom landskapet. De minner om størknet blod fra piskeslag mot jordas nakne kropp.

Hvis et menneske har masse stygge tanker begynner det etter hvert å vise seg i ansiktet.

I morgen skulle jeg dra fra Rosengåva. Dette ga resten av dagen et streif av vemod. Jeg klarte heller ikke å kvitte meg med den uvirkelige stemningen synet av Rosilda og sommerfuglene hadde satt meg i. Enda jeg visste at jeg skulle komme tilbake, var jeg nedfor. Det var som å måtte gå, midt i et vakkert og spennende eventyr. Jeg ville aldri få vite hva som hadde skjedd mens jeg var borte. Selv om noen fortalte meg det, ville det ikke bli det samme. Det ble en annens opplevelse, ikke min. Jeg ville gå glipp av eventyrets egne ord.

Mellom trærne vandret hvite skyggevesener. I virkeligheten var skyggene grå, men på bildet til Rosilda var de blitt hvite, som om de var gjennomlyst, og de tok form da jeg så nærmere på dem. Det så akkurat ut som om det i skogen rundt den malende Rosilda gikk et følge av hvite kvinneskygger.

LOUIS ARMSTRONG

Gamle, milde Satchmo -
ansikt som hjulspor på sletten,
som muld og morild.

Sår på leppene.
Blod på munnstykket av messing. Alltid
raser solstormen
i dine lungers kløftede tre. Alltid
flyr en ravn på duevinger
fra din søndersungne strupe.

Nobody knows...

Ser du alle de hvite hendene, Satchmo?
De klapper.
Hender som slo, hender som hengte, hender
som splittet et mildt, groende mørke
med hatets brennende kors.
Nå klapper de.
Og du spiller, gamle. Synger
Uncle Satchmo's Lullaby. Svetten pipler, brystet
hiver. En sol sitter fast
i trompetens skinnende svelg.
Som gråten i en strupe.

...the trouble I'v seen.

Hvor ditt arrete smil gjør meg skamfull
over mitt eget stengte ansikt,
mitt knefall for skyggene. Jeg spør deg:
Hvor hentet du kraften til

ditt opprør uten hat? Din
skinnende tone av lys
som gjennomstråler negernatta? Svar meg,
hvor stor sorg skal til...
hvor stor sorg skal til
for å nære en ren glede?

Og trompeten svarer
langt borte fra,
en røk av sølv:
- Missisippi...

Ja, betre enn ein ekte familie, for dette var ein dei hadde valt, hadde villa, hadde slåst for, og som ikkje forlangte anna enn at dei skulle leve lykkeleg i lag. I eit hus i Paris. Eller lykkeleg, så kravstore hadde dei slutta å vere. Leve i lag, rett og slett. Og meir enn forventa, berre det.

Den ene dagen vil du berre døy, neste dag innser du at alt som skulle til, var å gå ned eit par steg og finne lysbrytaren, og vips! vart alt lysare..

Ho hadde skylt fingrane og tatt ei skive rugbrød med smør på og sat og lente seg mot rygglenet med attlatne auge.

Knips.

Ingen rører seg.

Tida står still.

Å lykke.

Alt er veldig høyt inni hodet mitt, selv om det er dønn stille i rommet. Altfor mye ingenting på altfor kort tid.

"Hysj," sa jeg. Så la jeg hånden mot øret som en hørelur. "Hør på den knirkende lyden." "På hva?" "Jeg tror colognen din får tapetet mitt til å løsne. Hvis du hører godt etter, kan du høre det. Hysj, hør."

Jeg kan ennå huske den morgenen da far for første gang tok meg med til De glemte bøkers kirkegård. Det var en av de første i den lange rekken av sommerdager i 1945, og vi vandret gjennom gatene i Barcelona som var fanget under en askegrå himmel og en dampende sol som strømmet over Rambla de Sankta Monica i en girlander av flytende kobber.

Forskjellige deler av havet rommet forskjellige slags historier, og ettersom alle de historiene som noensinne var blitt fortalt og mange som fremdeles var i ferd med å bli oppdiktet, kunne finnes her, var Historiestrømmenes hav universets største bibliotek. Og ettersom historiene ble oppbevart der i flytende form, beholdt de evnen til å forandre seg, bli nye versjoner av seg selv, slå seg i lag med andre historier og dermed bli til atter andre historier, slik at Historiestrømmenes hav, til forskjell fra et bibliotek hvor det bare er bøker, nærmest kunne kalles et lager for alskens fortellinger.Det var ikke dødt, men levende.

Det var aldri noen som trodde et ord av hva en politiker sa, selv om de gjorde alt hva de kunne for at det skulle se ut som de snakket sant. (Det var faktisk derfor alle skjønte at de løy). Men alle hadde full tillit til Rasjid, for han innrømmet alltid at alt han fortalte, var usant fra ende til annen og noe han diktet opp i sitt eget hode.

En gang fulgte han etter Juliet da hun gikk langs et bekkefar i en grøft ved siden av ståltrådgjerdet langs jernebanelinjen, en ensom, lokkende skikkelse, ikke mer selvbevisst enn en katt, som likevel beveger seg bevisst og stanser for å studere noe - hva da? (Blå sikoriblomster? Noe som umulig kan leve, men som flyter i det stinkende brakkvannet? Eller er det sitt eget speilbilde hun stirrer på, uten å kjenne det igjen?) Royall kan sverge at han ser skygge-Juliet sveve like bak søsteren.