Ingen lesedato
Favoritt!
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Endelig er den her, oppfølgeren til den eventyrlige romanen Shantaram, som i Norge alene har solgt over 200 000 bøker, og som for lesere verden over er blitt et synonym for en fantastisk leseopplevelse. Selv sier forfatteren at Fjellets skygge kan leses som en selvstendig roman, men at han har ønsket «å gi leserne av Shantaram en fortsettelse av den reisen de sammen la ut på med Lin og Karla.» Boken er skrevet i samme tone og stemning som Shantaram, med et sterkt driv i handlingen frem mot fortellingens klimaks.
Fjellets skygge begynner i Bombay to år etter begivenhetene som beskrives i Shantaram. Lin har omsider funnet roen og kjærligheten, men oppsøkes av en venn som befinner seg i fare. Han kommer vennen til unnsetning og setter alt han har bygget opp, på spill. Og dermed er leserne av Shantaram tilbake der de ønsker å være - fastholdt i Gregory Davids Roberts' magiske fortellergrep.
Fjellets skygge er en storslagen fortelling om jakten på identitet i en omskiftelig verden av brutalitet, kulturforskjeller og hjemløshet. Det er en altoppslukende roman som spenner fra røver- og gangsterhistorie til kjærlighetsroman og skjebnedrama. Livsklokt og sterkt vanedannende!
Forlag Press
Utgivelsesår 2015
Format E-bok
ISBN13 9788232800490
EAN 9788232800490
Serie Shantaram (2)
Språk Bokmål
Sider 846
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Leste Shantaram og var veldig begeistret. Hadde stor forventning til denne også. Men det ble en nedtur. Alle poeng, alle gode og vonde opplevelser, var oppbrukt. Og jeg leste og leste og håpet at den skulle ta seg opp, men for en skuffelse. Dere som lurer på å lese den, bare la det være,,,,,
I 2011 leste jeg Shantaram og var sikker på at det ikke var en bok for meg, men jeg tok sjansen. Det var ikke størrelsen på boka som skremte meg for jeg er vant til store bøker, men trodde det ikke var en sjanger for meg til tross for at jeg utforsker mange sjangre. Senere ble jeg lettet over at jeg ga den boka en sjanse for jeg likte den kjempegodt. Men hvordan er det med oppfølgeren?
Fjellets skygge er en enkeltstående oppfølger av Shantaram. Man trenger som sagt ikke å lese Shantaram før Fjellets skygge, men anbefaler på det sterkeste Shantaram først og Fjellets skygge etterpå.
I Fjellets skygge møter vi igjen Lin. Han er fremdeles i Bombay og har blitt noe roligere enn før. Selv om han føler et savn for en annen fra fortiden, har han likevel funnet kjærligheten på ny, og han har en tendens til å komme i ufrivillige voldsituasjoner som før,og løser ting på sin egen måte. Han er også en som tåler det meste og mange respekterer ham for den han er; han er karismatisk, går overens med stort sett alle, og siden han tidligere har vært avhengig av herion kan han det meste av gatenes regler.
De som har lest Shantaram vet hvem Lin er. Lin er basert på forfatteren selv. En fyr som rømte fra det strengeste fengselet i Australia på høylys dag og rømte til Bomay. Forfatteren var tidligere heroinmisbruker og ranet bank. Så Shantaram er båd basert på forfatterens liv, og dels fiksjon. I Fjellets skygge følger samme spor bare at det er to år senere og Lin har både gamle kjente og nye personer i livet sitt. De som har lest Shantaram vet hva man får. I Fjellets skygge fortsettes det i omtrent samme tone, men Shantaram var så mye bedre.
Flaue gjentagelser
Her prøver forfatteren å bli like poetisk som forgjengeren, men i Fjellets skygge blir det mer oppbrukt og klisjefylt, nærmest banalt. Man klarer ikke å ta det like seriøst. Det er som om forfatteren gjentar seg selv. Vi vet han kan å skrive for det beviste han i sin forrige bok, men denne boka er ikke like spennende,og visdomssitatene hans blir bare mer og mer latterlige istedet for alvorlige og fornuftige slik som i forrige bok.
En oppfølger om ingenting
Dette er en monsterbok på 847 sider. Jeg har som sagt lest mange tykke bøker oppgjennom årene, både på engelsk og norsk, så det gjør meg ikke noe og jeg avbryter heller aldri bøker samme hvor mye jeg misliker de jeg virkelig misliker. Det har jeg ikke samvittighet til. Så jeg holder alltid ut til the bitter end. Og selv om denne boka er stor så er det forbausende lite som skjer. Jeg er ikke en person som krever action gjennom hele boka. Jeg liker langsomme handlinger også, men i denne utgaven prøver forfatteren så hardt å være poetisk og være full av visdom at man klarer ikke å ta det alvorlig, og handlingen går dermed trått. Det funket bra i hans forrige bok for da passet det, men nå blir det bare masete og latterlig på mange måter, og opphakket. Han prøver å gjenoppta suksessen til Shantaram, uten å lykkes, og det er trist. Jeg likte Shantaram så godt og jeg ville at denne boka skulle være i samme stil, men istedet ble det bare en blek kopi. Til tross for en svak og traurig oppfølger så vil jeg påstå at jeg fortsatt liker karakteren Lin. Han er fremdeles seg selv i oppfølgeren også og det er nesten det eneste positive med denne boka; å få et innblikk i livet hans igjen.
Dette ble en lang bokanmeldelse om ingenting, akkurat som med selve boka. Fjellets skygge er en bok som tar lang tid å lese og som sagt, en gjentagelse fra forrige bok og det eneste positve var å lese om Lin igjen. Bare synd at forfatteren ikke brukte samme magien og innlevelsen som i forrige bok. Gledelig gjensyn, men ikke noe annet enn det. Jeg likte oppfølgeren godt i begynnelsen, men så ble det bare verre og verre, dessverre ...
(Jeg har gitt den en meget svak treer for å understreke det).
Skuffende. Spekket med klisjeer og flaue visdomsord om å finne seg selv. Langt ifra en ny Shantaram
Lest februar 2016.
Fin tjukk bok. Omslaget er uutholdelig "mystisk", og gir bange anelser.
Jeg elsket Shantaram, men jeg husker ikke at jeg på noen tidspunkt tenkte at en oppfølger var på sin plass. For det er det ikke.
Likevel klarte jeg ikke å tøyle nysgjerrigheten og leste " Fjellet skygge".
Boken starter greit, den rir på en bølge av gjennsynsglede både av persongalleriet og steminingen i Shantaram. Det dør fort ut, handlingen er vanskelig å få grep om. Personene i historien er ikke lengre sympatiske og kameratslige, de er tidvis flyktige og irriterende.
Også starter nedturen for alvor; forfatteren brer om seg av sin vulgære og svulstige filosofi. For det er forfatteren, jeg mister all tro på at det samme vrøvelet kommer fra personene i historien. De mister all sin troverdighet, jeg ser forfatteren, ikke fortellingen. Jeg blir periodevis direkte brydd på forfatterens vegne, og det som tilsynelatende er hans store livslærdom og filosofi. Tilslutt må jeg skumlese store deler av boken, jeg finner meg alvorlig irritert og oppgitt over alt de svulstige svadaet, som serveres som det skulle vært livsforrandrende, nydelig poesi.
Mye mindre og mer nedsettende kunne jeg ha sakt om denne boken, men jeg velger og korte det ned til: dette burde forfatteren hold for seg selv.
Har du lest Shantaram, ikke les denne, den vil farge ditt syn på Shantaram og gi deg et voldsomt behov for å filleriste forfatteren.
Jeg måtte til slutt avbryte lesingen av "Fjellets skygge" selv om det bare var 100 sider igjen, men dette var dårlige greier. "Shantaram" var en svært god bok, dette var GPP - generelt piss preik.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketJo svakere grep du har om virkeligheten, jo farligere fortoner verden seg. På den annen side - jo mer rasjonell du opplever at verden er, desto mer må den gås etter i sømmene.
... det du garantert kjenner igjen en fanatiker på, er at han ikke eier humoristisk sans.
Kjærligheten er et fjell som tar livet av deg hver gang du prøver å bestige det.
Han stirret på meg en stund, med virvlende løv av bekymring i de ravgule øynene.
De valgene vi gjør, er grener på mulighetenes tre.
Du kan respektere en manns rettigheter eller meninger uten å kjenne denne mannen i det hele tatt. Men selve mannen kan du først respektere når du har sett noe i ham som er verdig dette ordet.
Journalister, advokater og politikere har et yrke som krever at de nesten aldri forteller hele sannheten. Hvis de hadde gjort det, hvis de hadde vært åpne om alle hemmelighetene de kjenner til, ville sivilisasjonen bryte sammen i løpet av en måned. Det er løgnen, ikke sannheten, som holder oss i gang, dag etter dag, drink etter drink, opplegg etter opplegg.
Tiden kan ikke lege alle sår: Tiden er alle sår. Bare kjærlighet og tilgivelse kan lege alle sår.
Underet er ikke at kjærligheten finner oss, enda så underlig og mystisk det er. Underet er at selv når vi ikke finner den, selv når kjærligheten venter for lenge i våre drømmer, selv når kjærligheten ikke banker på eller lar være å sende noe budskap eller stikke blomster i hendene på oss, er vi så mange, så mange som aldri slutter å tro på kjærligheten.
Jeg stirret tilbake på henne, blikket hennes var et hav som en himmel speilte seg i.