Det går ofte ti år før de verdiene som utvikles i Los Angeles, finner veien til landsbygda i Arkansas. Det som utvikler seg ved kysten i dag, kommer til å bli et nasjonalt sett av verdier om ti år.

Er jeg klar? tenker han. Ja, jeg er klar. Han reiser seg, går rundt kontorpulten og begynner ferden. Han tenker for seg selv: Altså, hva er det atomer først og fremst består av? Tomrom! Han går raskere. Hva er det jeg først og fremst består av? tenker han. Atomer! Han er nesten oppe i jogge-tempo nå. Hva er det veggen først og fremst består av? Atomer! Det eneste jeg behøver å gjøre, er å gli inn i tomrommene. Hele veggen er bare en illusjon. Hva er skjebne? Er det min skjebne at jeg skal bli værende i dette rommet? Ha! Nei! Deretter smeller generalmajor Stubblebine nesen hardt inn i veggen på kontoret sitt. Faen, tenker han.

For vanlige agnostikere er det ikke så enkelt å godta tanken på at våre ledere og våre fienders ledere iblant ser ut til å mene at håndteringen av store internasjonale saker bør foregå både innenfor de allment anerkjente dimensjoner og de overnaturlige.

General Stubblebine var i villrede om sine stadige mislykkede forsøk på å gå igjennom veggen. Hva galt gjorde han, siden han ikke klarte det? Kanskje han ganske enkelt hadde altfor mye i innboksen sin til at han klarte å konsentrere seg tilstrekkelig.

'Vi er nødt til å foreta store utvidelser av den militære etterretningen. Vi vil at dere skal fristille X antall offiserer. Vi trenger en oberst, tre majorer, seks kapteiner og femten løytnanter som umiddelbart skal overføres til den militære etterretningen.' Og hva gjør du når du får en sånn telefonoppringning? Jo, du tenker: 'Ha! De skal få alle de verste dustene og tomsingene vi har.' Og slik ble det.

Generalmajor Stubblebine ligner ganske mye på Lee Marvin. Faktisk ryktes det over hele den militære etterretningstjenesten at han er Lee Marvins tvillingbror. Ansiktet hans er værbitt og usedvanlig uttrykksløst, som et fotografi av et eller annet fjellendt terreng tatt fra et av spionflyene hans. Øynene danser ustanselig omkring og lyser av vennlighet, og det virker som om det er øynene som gjør alt arbeidet for hele resten av ansiktet.

General Stubblebine er forbløffet over at det aldri lykkes ham å gå tvers igjennom denne veggen. Hva er det som gjør at han ikke får det til? Kanskje han rett og slett har for mye i innboksen til at han klarer å konsentrere seg godt nok til denne oppgaven? Han er ikke et øyeblikk i tvil om at evnen til å kunne gå tvers igjennom ting en dag kommer til å bli et helt vanlig verktøy i etterretningsvesenets arsenal. Og den dagen det skjer ... vel ... er det for naivt å tro at det ville markere begynnelsen på en verden uten krig? Hvem ville ha lyst til å yppe seg mot en hær som var i stand til noe sånt? I likhet med mange andre i sin samtid er general Stubblebine sterkt preget av minner fra Vietnamkrigen.
Denne evnen er noe som er mulig å oppnå, så det eneste spørsmålet er hvem som klarer det. Hvem innenfor militæret er det som allerede har peilet seg inn på denne typen ting? Hvilken avdeling i hæren er det som er trent til å utnytte sine fysiske og mentale evner til fulle?
Og så kommer han på svaret.
Spesialstyrkene!
Derfor reiser general Stubblebine sensommeren 1983 med fly ned til Fort Bragg i Nord-Carolina.

Det er vanskelig å si om general Stubblebine kan ha funnet en åndsfrende i sin øverste leder, president Reagan. Presidenten virket som han sto med èn fot i hver leir. Stabssjefen hans, Donald Regan, skrev i sine memoarer at «praktisk talt alle viktige tiltak og beslutninger som Reagan gjorde under min tid som stabssjef i Det hvite hus, ble først klarert med en kvinne i San Francisco som satte opp horoskoper for å forsikre seg om at planetene sto i en gunstig posisjon for forehavendet.»
Denne kvinnen, som het Joan Quigley, fastsatte det nøyaktige tidspunktet for når presidenten skulle undertegne nedrustningsavtalen Intermediate Nuclear Forces Treaty i 1987. Joan Quigley omtales nå med den formodentlig ikke godkjente tittelen «Presidential Astrologer».

Mengden penger som en regjering bruker i sitt Black Budget, kan betraktes som et fristende barometer for dens tilbøyelighet til å være skummel. Black Budget brukes gjerne bare til å finansiere Black Ops - høyst sensitive og dypt lyssky prosjekter, slik som snikmordergrupper og lignende, som blir hemmeligholdt, ikke bare for å beskytte de hemmelige agentene, men også for å beskytte vanlige amerikanere som generelt ikke ønsker å vite om slike ting. Imidlertid kan også hemmelige budsjetter finansiere utredelser av intriger som er så bisarre at om de hadde blitt avslørt, kunne det ha fått velgerne til å tro at deres politiske ledelse hadde gått fullstendig fra sans og samling. George W. Bushs regjering hadde frem til januar 2004 kanalisert omkring 30 milliarder dollar til Black Budget som skulle brukes til Gud vet hva.

Du vet ikke hvor dypt ned i jorda kaninhullet går, gjør du vel? Men du vet at det er dypt. Du vet at det er dypt.