• Hva synes du? spør Ruth. - Skal jeg sende det inn?

Eller la være?

Og Gunvor holder brevet i hendene, leser det raskt før hun svarer.

• Jeg ville sendt det inn, sier hun. – Det er sikkert ikke så farlig.

Noen ganger kaster fortiden et fiskesnøre ut i evigheten. Akkurat som vår tid, farer den av gårde, brått er den over, alt er lenge siden. Så får den plutselig napp. Og tiden trekker oss inn, det åpner seg en parallell virkelighet, en dag som er forbi, kommer tilbake.

Hvem er det som løper gjennom Oslos gater vinteren 1942?

Det er Gunvor Hofmo. Hun er 21 år og hun løper med blodsmak i munnen, kveld etter kveld, natt etter natt. Hun er på vei til Ruth for å advare henne. Hun skal be henne om ikke å fylle inn skjemaet likevel, ikke sende det inn, ikke registrere seg som jøde i Norge.

Gunvor Hofmo skal løpe her lenge etter at krigen er over, hver eneste natt i mange tiår. Hun skal løpe når hun sitter i lenestolen på Gaustad mentalsykehus, hun skal løpe gjen- nom diktsamling etter diktsamling, når hun blir gammel og bor alene i en leilighet på Simensbråten og ikke vil gå ut, skal hun løpe, hun skal være 21 år og løpe på vei til Ruth Maier, så lenge hun lever.

Om fire uker fyller Ruth Maier atten år.

Om fire år skal hun dø.

Du skjønner at det er her jeg har hele fortiden min, sie Gunvor.

Ja, sier Ruth. - Men ikke fremtiden din.

Tenker du på ham du vet? sier søsteren da de skreller poteter og Gunvor er langt borte i tanker, og sannheten er nei, men svaret er ja.

Hun var gift og hadde tre barn. En dag våknet hun opp og var blitt homoseksuell. Det kan skje med hvem som helst.