Boka begynner med at ungdommene Louise og Liam blir dratt opp av Limfjorden, som to oppsvulmede lik lenket sammen i håndjern. Med Louises stemme får vi høre hele historien fra hun møter Liam og forelsker seg, til livet og kjærligheten vokser til noe destruktivt og kommer ut av kontroll. Vi får også vite hvordan sorgen etter Louises død driver foreldrene hennes fra hverandre. Ganske drøy bok med vold, mishandling, sex og dop. Men bra!!

Ungdomsforelskelse, drømmer, håp og frihet. Ungdommer vil så gjerne ha alt, og er villige til å gjøre det meste for å oppfylle drømmene sine, men av og til kan det gå galt. Alvorlig galt. Og når man ser ingen utvei. Hva gjør man da?

Louise og Liam er stormforelsket og har kun øyne for hverandre. Kort tid etter at de møtes, flytter de inn sammen og deler all sin tid. De er så oppslukte av hverandre at de ikke merker at de forandrer seg personlig. Louise begynner å skulke skolen oftere og oftere, og Liam tenker kun på penger og makt. Det fører dem inn til et dårlig miljø som de etter hvert mister kontrollen over. Det blir så alvorlig at de setter livene deres i fare. Vil problemene for dem noen sinne ta slutt, og er det sant at kjærlighet overvinner alt?

Sanne Munk Jensen og Glenn Ringtved er ukjente forfattere for min del og dansk litteratur har jeg ikke lest mye av, men greit å utvide horisonten litt. Lese litteratur fra forskjellige land, kulturer og så videre. Men det er jo ikke så stor forskjell på Norge og Danmark, akkurat, men leser stort sett norsk og amerikansk litteratur ellers, så det er greit å variere litt. Se hva nabolandene skriver om. Ungdomslitteratur har blitt svært populært de siste årene, spesielt innen fantasy, så det er lenge siden jeg har lest en vanlig roman som er beregnet for ungdom der det ikke innholder, vampyrer, varulver og andre overnaturlige skapninger. Man må lese litt dagligdagse ting også.

I denne boka må jeg bare nevne at jeg likte historien bedre enn karakterene. Historien virker realistisk og dramatisk, men det jeg savnet aller, aller mest med innholdet var litt mer dybde i karakterene. Boka er for tynn for slike temaer. Boka inneholder så alvorlige og aktuelle temaer at den burde ha fått mer tid til å utvikle både historien og karakterene på en skikkelig måte. Man vil så gjerne vite mye mer fordi man blir bare mer og mer nysgjerrig på personene, men så får man ikke vite nok. Syns historien også er spennende i seg selv, men som sagt, boka er for kort til at historien fikk utfolde seg rikeligere. Dette er jo en bok der det står mye mellom linjene og det liker jeg. Men likevel savnet jeg mer utdypning. Gi leseren større utfordring med å prøve og tenke på hva man selv ville ha gjort i en slik situasjon. Jeg skulle ønske at boka fikk mulighet til å provosere litt mer enn det den fikk mulighet til.

Noen kommer sikkert til å bli mer provosert av boka enn det jeg ble, og noen kommer nok til å bli både rørt og satt ut. Jeg er dessverre ikke sentimental nok til å bli rørt av bøker. Som nevnt tidligere savnet jeg mer følelser i karakterene, mer provosering (siden forfatterne tar opp viktige temaer), og jeg savnet på en måte å bli sjokkert. Selv om vi tidlig i boka får vite hva som hender til slutt, syntes jeg ikke det gjorde noe. Jeg ville vite hvorfor og hva som førte dem til en slik situasjon. Du og jeg ved daggry hadde et godt utgangspunkt, men jeg følte ikke at forfatterne utfylte utgangspunktet godt nok. Som sagt, jeg savnet noe mer provoserende. Savner å lese bøker som virkelig setter spor i meg.

Dette er ei dramatisk ungdomsbok der alt som kan gå galt går galt. Boka byrjar med at Louise og Liam blir funne i sjøen lenka saman. Deretter får me to parallelle historier. Louise fortel om korleis ho møtte Liam, om familien hans, om den store forelskinga, og om dei litt suspekte vennane Liam får etter kvart. Samstundes følgjer Louise etter foreldra som prøver å få kvardagen til å gå rundt etter at ho er død. Ho har nok ikkje hatt eit veldig nært forhold til foreldra sine som ungdom. Men det er akkurat som ho får eit meir nyansert bilete av dei etter kvart som ho ser korleis dei taklar sorga.

Som lesar har ein lyst til å hoppa inn i forteljinga og rista i Louise og Liam og fortelja dei at dei ikkje kan leva slik! Snakk med foreldra dykkar! Men historia er truverdig. Det er mange tilfeldigheiter som fører Louise saman med Liam, og det er tilfeldigheiter som fører Liam ut i problem, og problema veks så fort at dei blir vanskelege å handtera. Det er lett å sjå føre seg kor blenda av kjærleiken Louise er. Ho er ung og trur ikkje ho treng å reflektera over korleis ting utviklar seg, eller kva slags liv ho eigentleg ynskjer seg. Sånn kan det ende.. Grøss!
Anbefales!

Boka er en slags blanding av filmene Pusher og Requiem for a Dream. God intensitet i språket. Litt krevende å følge med i scenevekslingene, ikke ei bok for ungdommer som ikke har nok lesetrening. Historien var bra og jeg likte utviklingen. Alt fremstår troverdig og mulig (som i: det kunne ha skjedd på ordentlig).

Boka blir jo fatalistisk med den starten, men man "jages" hele tiden videre inn og dypere i historien for å få vite hvorfor det gikk som det gikk. Jeg syns den var spennende hele veien og den hadde en skikkelig "pageturner"-kvalitet for min del. For de som har lest mye og som har opparbeidet seg mye litterær kompetanse er det jo mange klisjeer her, men jeg syns forfatterne har klart å formidle de intense følelsene ungdom i den aldersgruppa kan ha på en bra måte.

Kudos til oversetter for å bevare det danske preget i dialog og replikkveksling. Det plasserte boka helt konkret i Danmark for min del.

Dette er absolutt ei bok jeg vil anbefale videre.

Du og jeg ved daggry starter med et smell: “Da de drar oss opp av Limfjorden, henger vi fortsatt sammen.” Da jeg skulle velge en bok å lese blant alle fristelsene i bokhyllen, leste jeg første setning i et utvalg bøker. Jeg vil påstå at denne boken vant soleklart i den konkurransen. Den fortsetter: “Jeg vet ikke hvor lenge vi har ligget i vannet, det er ikke så lett å si, man mister liksom tidsfølelsen. En uke. Kanskje to. Jeg vet ikke. Rettsmedisineren kan heller ikke si det nøyaktig.”

Dette er kjærlighetshistorien om ungdommene Liam og Louise, fortalt av Louise etter hennes død, noe som virker som et svært originalt fortellergrep. Vi får høre hvordan de møttes, hvordan de hadde det i sine mest lykkelige dager, og deretter hvordan og hvorfor de etterhvert ender opp i bunnen av fjorden. Vi får også se hva som skjer med de etterlatte etter at de er død, og boken hopper litt frem og tilbake mellom før og etter. Forholdet mellom Louise og Liam er alltoppslukende, og får dem begge, kanskje spesielt Louise til å trø over grenser hun egentlig ikke ønsker. Når Liam ikke har det bra, har ikke Louise det bra. Foreldrene hennes forsøker å få henne til å snakke, forsøker å finne ut hvordan hun egentlig har det, men svaret de får er at Liam og Louise er ett, at han er henne og hun er ham. Noe av spenningen ved boken er veien frem mot selvmordet, så om du ønsker å bevare mest mulig av den spenningen anbefaler jeg deg å stoppe å lese her siden jeg kommer litt inn på det nedenfor.

Jeg likte i grunn best de voksne karakterene i boken, muligens fordi jeg selv er voksen og mor, og lettere kan identifisere meg med foreldrenes bekymring og sorg. Jeg synes uansett at det er fint at en ungdomsbok har så realistiske voksenpersoner med, og ikke minst at vi får sett det hele fra foreldrenes perspektiv også. Ofte synes jeg foreldrekarakterer er ganske endimensjonale i ungdomsbøker. Selv om jeg mener at voksne har mye å lære av å lese ungdomsbøker, å se en historie fra en ungdoms perspektiv, mener jeg at dette går andre veien også. Hvordan foreldrene til Louise forholder seg til hverandre i sorgen er hjerteskjærende. Han ønsker å finne ut av hvorfor, mens hun ønsker å gå videre. Liam sin far, som ikke akkurat kan kalles en modellpappa, må for en gangs skyld vise seg sårbar og ikke minst ta seg sammen, for å være der for sin andre sønn, som har mistet en bror. Louise blir en karakter det er lettere å like i partiene som handler om måten hun bryr seg om foreldrene etter sin død. I live skjøv hun dem unna til fordel for livet med Liam, men hun kommer på en måte nærmere dem etterpå, og de kommer kanskje nærmere henne også.

Bokens handling tok kanskje en noe annen retning enn jeg hadde trodd, og ble drevet av mer ytre handling enn forventet. Liam og bestekameraten hans sin innblanding i et dårlig miljø begynner å skape problemer for dem, og etterhvert er også livene deres i fare. Liam går langt for å hjelpe kameraten sin og Louise går langt for å hjelpe Liam, og til slutt finnes det ingen vei ut av elendigheten. Og denne elendigheten blir vi på ingen måte spart for som lesere av denne boken. Dette er et eksempel på en bok som kunne passe i en eventuell Ung voksen-kategori, og passer nok ikke for de yngste ungdommene. Uansett hvem som leser bør man være klar over at den inneholder noen sterke scener angående vold og død.

Selv om boken handler om et lidenskapelig og til tider romantisk forhold, blir ikke selvmordet romantisert. Vi får høre hvordan likene råtner og begraves, og ikke minst den sorgen det påfører de som sitter igjen etterpå. Boken gir oss heller ikke alle svarene vi ønsker. Den gir oss Louises historie om veien til selvmordet, men den gir oss ikke svar på om foreldrene finner ut hva som skjedde, eller hva som egentlig drev Liam. Disse punktene er noe av det som styrker boken i dets behandling av et så vanskelig og sterkt tema.

Dette innlegget ble først publisert på skolebibliotekarene i Hordaland sin felles blogg, Lesehorden.

Da de drar oss opp fra Limfjorden, henger vi fortsatt sammen. Jeg vet
ikke hvor lenge vi har ligget i vannet, det er ikke lett å si, man
mister liksom tidsfølelsen. En uke. Kanskje to. Jeg vet ikke.
Rettsmedisineren kan heller ikke si det nøyaktig. Han vil gjerne ha
tillatelse til å fjerne håndjernene, det gjentar han flere ganger, det
er dritvanskelig å håndtere to lik som henger sammen på den måten,
spesielt når vi er så oppsvulmede. Men det er ikke lov.

Slik starter Du og jeg ved daggry. Når jeg nevnte tittelen på jobb, sa en kollega «hah, det hørtes åttitalls ut», og det er en måte å si det på, hehe. En harmløs tittel som høres ut som den ikke har tenkt til å pusle med annet enn en klissete kjærlighetshistorie, young love, osv. Også kommer den innledningen der.

Louise er død. Det er han hun er lenket til også. Liam. Ungdommene fiskes ut av en fjord, og alt tyder på selvmord. Hvorfor i all verden ville Louise gjøre noe sånt? Faren skjønner ikke. Han raser mot Liam, og skriker til faren hans, Ian. Faren må finne ut av hva som skjedde med den lille jenta si. Moren skrumper litt sammen. Ingenting er det samme. Hva skjedde?

Dette er, som vaskeseddelen påstår, fortellingen til Louise. Hun forteller den etter at hun døde, og har tilgang til alles følelser. Hun er en slags allvitende forteller som befinner seg overalt hele tiden, og kan supplementere med sine egne følelser og forklaringer.

Etter det klasket i trynet på de første sidene, for det er det virkelig, bildet av de råtnende ungdommene som fiskes opp av vannet etter en uke, kanskje to, så mister resten litt futten. Det er kjipt å si det, men jeg ventet mer. Når forfatterne røsker i deg på den måten, med selvmord og ulykkelig kjærlighet, så gjelder det å holde røskingen oppe. Det klarer de bare til en viss grad.

Historien tok en litt annen vending enn jeg hadde tenkt, jeg så for meg en ulykkelig kjærlighetshistorie i sentrum, men så ble det noe annet som drev begivenhetene fremover. Altså, ikke misforstå, kjærligheten er årsaken til at det går som det går med Louise. Men den er bare en liten del av det totale bildet. For å unngå å spoile for folk som ikke har lest, så skal jeg la det ligge utover dette. Men jeg ble noe skuffet – lufta gikk litt ut av fortellingen etter begynnelsen.

Fortellerteknikken funker derimot som den skal, selv om jeg kanskje ikke vil trekke frem språket som noe annet enn en bærer av handlingen, så har jeg heller ikke noe å utsette på den. Det er nok en fordel at den holder seg litt i bakgrunnen, er litt nøktern, for noen av scenene i boka er voldsomme, brutale og blodige. Av typen man sjelden opplever i ungdomsbøker.

Konklusjonen er at den er god, men ikke like god som jeg ville den skulle være. Jeg anbefaler den, men synes det er trist at den ikke helt levde opp til potensialet den la opp til med det slående bildet fra begynnelsen. Det er så absolutt en tragisk historie, vondt og leit. Den matchet bare ikke helt inntrykket den gav meg, både i form og innledning. Pluss for at den tar for seg tabuet selvmord blant unge.

Og dessuten: Et helt nydelig omslag. Bra jobba til designeren Silje Marie Kristiansen.

(Denne anmeldelsen ble først publisert på bloggen min, og jeg har fått boka av forlaget.)