Granny Weatherwax was not lost. She wasn't the kind of person who ever became lost. It was just that, at the moment, while she knew exactly where SHE was, she didn't know the position of anywhere else.

Det beste man kunne si om Magrotte var at hun var noenlunde alminnelig og velstelt og like flatbrystet som et strykebrett med et par erter på, selv om hodet hennes var altfor fullstappet med griller.

Himmelen var klar, snøen dyp og knasende som sukkerglasur.

Several sellers of hot meat pies and sausages in a bun had appeared from nowhere* and were doing a brisk trade.

*They always do, everywhere, No-one sees them arrive. The logical explanation is that the franchise includes the stall, the paper hat and a small gas-powered time machine

Et eller annet sted på Skiven, sa fornuften ham, måtte det være noen som var mer ulykkelig enn ham. Han lurte på hvem det var.

Knepet med å være epleselger hadde fungert bare én gang i hele hekseriets historie, så vidt hun visste, men det var en tradisjon.

En gang forvandlet hun et gresskar til en kongelig karet, sa Dadda. (...) Det hjelper ingen å møte på ball og lukte som en pai. Og den affæren med glasskoen. Farlig etter min mening. Men det største hun noen gang gjorde, sa Dadda og ignorerte avbrytelsen, var å få et helt slott til å sove i hundre år til... Hun nølte. Kan ikke huske det. Dreide det seg om rosebusker, eller var det spinnerokker med i det der? Jeg tror det var en prinsesse som måtte fingre på... nei, det var en prins. Sånn var det. Fingre på en prins? sa Magrotte ille til mote. Nei... han måtte kysse henne.

Bodde i et ekte pepperkakehus også. Et par unger dyttet henne inn i hennes egen ovn til slutt. Rystende greier.

Jeg mener, javel, det var hundre år, men hun flyttet bare slottet. Jeg tror at hvem som helst kan greie et slott. Det rykket litt i den sinte minen til Bestemor. Og hun lot det vokse ugress over det hele, bemerket hun stramt.

Det ble ansett for å være svært sunt der. Svært få basiller klarte å overleve.