Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Dikta handler om to unge søstre. Der den ene har åpnet seg for verden, er den andre omsluttet av mørke. Innenfor familien utspiller det seg et stille, eksistensielt drama.
Omtale fra forlaget
"i vårt hus er det mange rom
og du har flytta inn i det mørkeste
her sitter jeg og holder deg i hånda
og lar hendene snakke
jeg later som om hendene vet noe om deg
de sier de vet at det må gå over
jeg later som om hendene mine
er fulle av noe
som kan få deg til å lyse"
I Lina Undrum Mariussens debutsamling møter leseren to unge søstre, to lyse streker i foreldrenes ansikt. Der den ene har åpnet seg for verden, er den andre omsluttet av et mørke. Innenfor familien, inne i huset, usynlig for andre utspiller det seg et stille, eksistensielt drama. Utenfor er elva og skogen åsted for andre, ordløse brytninger.
Diktene er konkrete, sanselige, utspørrende, og preget av et sterkt følelsesmessig nærvær. Det handler om å leve og snakke på grensa av det som føles mulig. Om undringa over ikke å kjenne seg sjøl eller hverandre igjen: Hvem er du nå, og hvem er jeg? Skal vi noen gang få ligne de vi var?
TARJEI VESAAS DEBUTANTPRIS 2011
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2011
Format Heftet
ISBN13 9788249508419
EAN 9788249508419
Språk Bokmål
Sider 60
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Tarjei Vesaas' debutantpris 2011
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Utruleg sterkt. Vakkert skildra, og uendeleg trist. Du kan kjenna kvar kjensle i ryggmargen gjennom orda hennar. Men er det håp på slutten? Eg velger å tru det.
Dei er to søstre, og den eine av dei blir svært sjuk. I denne diktsamlinga er historia sett med den friske søstera sitt blikk. Her finst hennar kjensler og observasjonar i sjukdomsperioden. Boka gjorde sterkt inntrykk på meg.
jeg står på trappa og fyller munnen med sol
går inn til deg og gaper
en mandag i august er du en tom stol
når navnet ditt ropes opp
og det er ingenting merkelig med det, det er bare en stol som en annen kan få, og det er jo helt vanlig
at noen ikke kommer
vennene dine står i skolegården
de skyver lufta mellom seg
der du skulle stått, de kjenner at ingenting ligger fast
og neste morgen er det en annen
som er blitt den morsomme, og ei anna jente
er blitt den raskeste, og uka etter er de blitt vant til
at du ikke kommer med bussen
og bussen lukker dørene og kjører av gårde
og treneren avfyrer startpistolen
sjøl om du mangler i ytterste bane
slik forsvinner du
fra startlistene, klasselistene, venninnenes planer
de stryker deg ut
jeg stryker deg varmt over ryggen
trekker sperrebånd opp foran huset: beklager
vi har stengt
jeg leter i ansiktet ditt
for å se om det beveger seg
i et ja eller et nei
det myldrer av ord i deg, jeg vet det nok
jeg kunne rote i deg med en pinne
hendene mine forstår noe
som jeg ennå ikke har forstått
de holder glasset mot munnen din
de gjør det ikke vanskelig
å mate et voksent menneske
de får det til å se enkelt ut
å holde andres gråt i hendene
de følger en oppskrift
jeg ikke kan huske å ha lært
hvordan kan jeg ha unngått å få med meg dette
som hendene har visst om besteandig
jeg legger hodet ditt fra meg og går ut
i hagen, der åpner jeg ansiktet alene
nå står navna våre i barken, søster
jeg har skåre oss inn med kniv
pressa meg inn i den harde veden
snudd barken med sårsida ut
det damper av skogen det renner av trærne
de står der og størkner i vinden
det ryker av navna våre:
her er to som vil finnes
jeg håper du tenker på høye trær
og lyset mellom trærne
og rett som jeg tenker på det
står du foran meg på stien
hendene er ferdige her nå
de tar med seg lyset og går ut i natta
der drikker jeg meg full og danser
med andre som heller ikke holder ut å synge alene
jeg trekker kjolen over hodet:
vil du ta meg med hjem
jeg skal ikke be om mye, jeg vil bare få rase sammen
inntil en rygg, i ei slik seng
i et slik mørke
jeg ønsker meg
jeg lister meg ut før noen har våkna
slipper håndkleet i graset, kaster meg uti
kløyver vannet varm og brå
i huset lukker jeg skuldrene
strikken har røke i ansiktene rundt bordet
vi sender brødet og mjølka
svelger tvilen
før den når munnen
og ingen vil være den første
til å spørre: hva betyr det
at hun mangler til frokost
vi ser ut av vinduet, er det noen der ute som vet
hva det er som har begynt
jeg drar og fyrer opp i et gammalt hus
som ingen lenger bor i
åpner vinduene, får ut fukten
kjenner ansiktet mitt lyse foran ovnen
jeg ville at noen skulle komme
og bo litt i meg
tørke støv og ta inn posten
stryke en finger langs listene
fylle rommet med lys
før de låste seg ut
jeg kjører forbi hus etter hus
som alt har falt sammen
Det er sikkert flere enn meg som har lagt merke til den voksende tendensen mot lengre titler i moderne samtidslitteratur. I denne listen har jeg samlet sammen de mest poetiske, nye som eldre. Og i tråd med temaet er listen også ganske lang.
"Dette er styrken til litteraturen. Litteraturen er fri, den er ikke låst til en sjanger på samme måte som filmer, musikk eller spill. For den er inni deg og historien blir din. Den tvinger deg til å lage dine egne bilder. Det blir personlig så fryktelig fort. Du har sluppet det inn. Det er ditt. De krappe svingene som film ikke makter. Temposkiftene som ødelegger en perfekt poplåt. Kunstverket som mister styrken sin i en flermedial utførelse. Musikkvideoene du sier går fort fort. Vel, litteraturen går fortere. Litteraturen er faster, harder, better, stronger. Fordi det er sånn hjernen vår er. Den er ikke lineær. Den er ikke i en modus. Den skifter. Frykt, kjærlighet og hat og tilbake igjen."