En natt drømte jeg at en ukjent mann tok meg med makt, med en mørk hissighet, presise og voldsomme bevegelser som like gjerne kunne forestille mord som elskov." Natten om ettermiddagen, s. 16
Uten at jeg var klar over at de var en del av en serie med erotiske bøker, kalt "Sexus", leste og anmeldte jeg George Batailles "Historien om øyet" (her) og Louis Aragons "Irenes fitte" (her). Jeg fant først ut av dette faktumet nå denne uken, da jeg skulle lese boka som jeg skal anmelde her, nemlig Caroline Lamarches "Natten om ettermiddagen".
Bøkene er enkeltstående verk. Den eldste boka i serien er Marquis de Sades "Filosofi på kammerset", og det nyeste er Catherine Breillats "Pornokrati" fra 2001. Verkene har ingenting tilfelles, annet enn at de er skrevet av franske forfattere, og handler om erotikk, seksuelle utskeielser, fornedrelser, filosofering om kjønnslig omgang og fetisjer.
Det mest sjokkerende ved bøkene, i hvert fall de tre bøkene i serien som jeg har lest, er ikke de fantasifulle seksuelle aktene, men det nøkterne språket historiene fortelles i og fraværet av moralsk fordømmelse. Med unntak av én av bøkene, blir de stadig tvilsomme seksuelle aktene karakterene involverer seg aldri knyttet til en eller annen patologi eller brist, slik vi er vant med fra bøker av denne typen og filmer som prøver å si noe substansivt om emnet
Det er også tilfellet her i Lamarches lille roman.
Hovedpersonen, en ung kvinne i tjueårene som jobber på reisebyrå, søker etter et godt hjem for katteungene hennes katt snart vil nedkomme med, når hun en dag ser en annonse som treffer henne i avisen. Den er ikke skrevet av en familie som annonserer sin entusiastiske vilje til å adoptere en eller flere katter, men er derimot ført i pennen av en mann i førtiårene. Seksjonen annonsen står i heter "møteplassen", er ganske ny i avisen, og ordene er både direkte uten bluferdighet: "Autoritær mann søker føyelig og myk ung kvinne for svært fortrolige møter..." (s.18)
Hun bestemmer seg for å svare på annonsen. Deretter forteller hun hva hun har gjort til sin eldre og gifte elsker, Gilles. Enhver normal leser vil dedusere seg til at hun gjør det hun gjør for å få Gilles til å bli sjalu, men det er ikke så enkelt. Hovedkarakteren har nemlig lenge hatt en drøm om å bli dominert av en seksuell partner, bli submissiv.
Likevel, det betyr ikke at deler av henne vegrer seg, prøver å finne en utvei. Entusiasmen som forventningene har blåst opp til uante proporsjoner mister litt av lufte den første dagen hun møter den fremmede mannen.
Før de en gang har utvekslet hilsningsfraser, faller interessen hennes ned som en stein fordi hele ham skriker "uinteressant". Det får henne ikke til å løpe i motsatt retning, men det gjør at de seksuelle, fornedrelsene og piskingen føles som noe som hun går gjennom, i stedet for noe hun opplever og er entusiastisk til.
Det hjelper heller ikke at forholdet, midtveis, endrer karakter; fra platonisk og uforpliktende, til noe mer komplekst. Noe hun kanskje ikke er rede til å hengi seg til.
"Natten om ettermiddagen" er en dempet, til tider finurlig og ofte var liten roman.
I likhet med de andre bøkene i serien, er språket nøkternt, skildringen av fetisjen likefrem og uten hverdagslig, og slutten bekrefter leserens første antakelse, samtidig som den grumser til konklusjonen.
Utover det flotte språket og den interessante og likefremme handlingen, er det beste ved "Natten om ettermiddagen" at den ikke er like "hardcore" som "Historien om øyet" og "Irenes fitte". Dermed er den et ypperlig sted å starte for den som har lyst til å lese serien.
Anbefales.