Hos pinsevennene derimot var lukta av tro mye mer sanselig. Eimen av svette nylonskjorter og stram ånde. Tre timer uten vått og tørt, med stadig tungetale og hallelujarop, stilte store krav til både deodorant og munnvann. Det siste faren pleide å gjøre før han dro på møtene var derfor å henge av dressjakka på en stol og så sprute små skvetter fra Aqua Velva-flaska utover tweedstoffet både foran og bak. Minst to ganger i uka fikk møtejakkene denne behandlingen, og etter et par vintersesonger pleide de å lukte så merkelig at moren skar dem opp til vaskekluter.

(...) ingen mann er høyere enn sin egen fallhøyde og man kan aldri eie mer enn det man har gitt bort.

En roman er bare noe folk driver med når de ikke har tid til å skrive kort. En roman er bare en novelle med ekstra mye soving og eting.

Jeg vet ikke lenger hvor jeg kan finne det norske, om det i det hele tatt er mulig å finne det. Kanskje jeg burde bli den første i familien til å utvandre; det må være mye bedre å føle seg fremmed i et land jeg kan føle meg hjemme i, enn å være hjemme i et land som bare blir meg mer og mer fremmed.

• Det var Buck Owens. Han drev sin egen restaurant og konsertscene i Bakersfield i California. Han pleide å spille hver helg i konsertsalen sin, men en kveld følte han seg ikke bra, og etter å ha spist middag, gikk han fra restauranten mot bilen sin for å dra hjem og legge seg. På parkeringsplassen møtte han et ektepar som spurte om han ikke var Buck Owens? Buck måtte innrømme at det stemte. "Vi har nesten alle platene dine," sa ekteparet. "Vi har kjørt helt fra Ohio og gleder oss til konserten Vi har aldri sett deg live før." Buck Owens tenkte at han ikke vil skuffe ekteparet, og gikk tilbake på scenen og spilte konserten. Så dro han hjem, la seg i senga og døde.

På dette tidspunktet er jeg like rørt som når mamma pleide å fortelle meg om "Vesleblakken" for at jeg skulle sitte stille når hun skulle klippe meg. Sønnen min stryker meg over armen som om han skulle vært faren min.

• Det var en fin historie, sier han. Jeg nikker, så kjører vi videre i taushet, og jeg håper vi begge vil huske denne kjøreturen. Han på full fart inn i livet sitt. Jeg godt over halvveis i mitt.

Jeg går ut fra at navnet flanellograf kom av det litt klebrige flanellstoffet på lerretet som pappfigurene fra bibelhistorien ble presset fast til. Et stoff som ikke alltid var like pålitelig, noe som førte til at søndagsskolelærerinnen når som helst måtte ta fram jazzmusikeren i seg og kaste seg ut i improvisasjon. Det stilte unektelig store krav til hennes evne til å ta ting på sparket når Jesus under himmelfarten plutselig fant det for godt å slippe seg ned på bedehusgolvet. Esekiel i himmelvogna og Jakob, englene og drømmestigen opp til himmelen, bød også på tilsvarende utfordringer for lærerinnen, som måtte bruke ekstra kraft for å få presset troen ordentlig fast til flanellen.

Det er dager du plutselig glir meg så nær inn på livet.

Jeg tenker at en kjærlighet uten den seige smaken av blod i munnen, det har aldri vært noen kjærlighet for meg.