Det er langt mellom ungdomsbøker med slik dybde. Les!

poetisk, flott fortelling som ikke vil slippe taket i leseren.

Tove har alltid vært en pappajente. Ufrivillig. Moren blødde ihjel i forbindelse med fødselen og helt siden da har det vært de to. De er mer venner enn far og datter, og det er kanskje problemet. Tove har nemlig ikke andre venner. Men det endrer seg når hun møter Julian.

Julian er like gammel som henne, mistet faren sin seks måneder tidligere, bor sammen med moren,, en berømt poet. Han er også steinsamlersamler. Ikke akkurat en vanlig hobby for en tenåring. Men nettopp fordi de begge ser verden på en litt annerledes møte, er det noe som klikker mellom Julian og Tove. De blir venner.

Uheldigvis er vennskapet ikke balansert. Mens Julian er mer komfortabel med seg selv, er Tove desperat etter å få noen annen som hun kan betro seg til i livet sitt. Og hvis hun må late som hun forstår Mira Pams «svevende» dikter for å få ønsket oppfylt, så er hun villig til å gjøre det.

Samtidig blir Toves far alvorlig syk. Kreft i bukspyttkjertelen lyder diagnosen. Vil Julian være der for henne? Og hvor langt må man egentlig strekke seg for å få en ekte venn?

Hvis «Stille, stille, stille» hadde vært en novelle, ville jeg kalt den en ledig og totalt forglemmelig liten historie om å strekke ut en hånd og våge å åpne sitt hjerte for et annet menneske. Men «Stille, stille, stille» er ikke en novelle, det er en liten roman på litt over hundre sider, hvor det skjer så lite og det er så mye luft mellom hver gang noe som helst skjer, at det er litt utilgivelig.

Ar karakterene er sympatiske, at boka er greit komponert, at språket ikke kommer i veien for det lille som er av historie, ville vært noe jeg ville rost boka for hvis boka hadde noe å melde. Når den ikke har det, holder den ikke mål.

Dessverre.

Styr unna.