Han ønsket tilgivelse av meg. Men å tilgi ham? Det kan jeg ikke. Fordi det er ingenting å tilgi. [...] Fordi det er ingenting han har gjort mot meg som ikke andre kunne ha gjort mot meg. Og ikke jeg mot andre. Far er et menneske. Han er menneskelig. Og han våget å vise meg det.

Kroppen min hadde satt ned foten. Det var som den ropte: «Hør på meg, ellers dreper jeg deg!»
Noe som gjør at jeg kan undre meg over om kroppen har en egen form for bisarr og kølsvart humor. Men nei. Kroppen er ikke som meg, satirisk og lattermild. Den er alltid dønn alvorlig. Språket ironiserer over kroppen, og kroppen svarer tilbake. Med magesår, eksem, urinveisinfeksjon, hjertebetennelse, tanngnissing og tett nese. Kroppen har ikke selvironi, fordi den mangler ord. Sykdommer er aldri ment å bli fortolket som vitser. Selv ikke en teit, liten fis er ment som en spøk, fra kroppens side. Kroppen ber standhaftig om å bli tatt seriøst. Og hvis man ikke bryr seg om den, tar den blodhevn.

De to gangene jeg har møtt far, har sorgen hans vist seg i ulike former og skikkelser. I sorg, gråt og kjærlighet, men også i sinne, bitterhet og som drama. Den siste måten han viser meg den på, er ved å ikke ta kontakt. Trekke seg unna. Bli ingen. For meg. For på den måten å lindre smerten. Hans. Min.

Karin Johannisson skriver om hjemlengsel som en egen spesifikk følelse, i boka Nostalgia; en känslas historia.

[...] Følelsen av hjemlengsel, mener hun, kan være en strategi for å mestre ensomhet og utenforskap ved at man idealiserer det tapte «hjem», som en form for mental eskapisme.
Jeg tror muligens det er det far gjør. At lengselen hans handler mer om en lengsel etter en drøm enn etter en tapt virkelighet. Han hadde en svært vanskelig barndom. Men han lengter likevel tilbake til den. Til fantasien om den.

Psykoanalysen handler om (jeg snakker ut fra et subjektiv «legmannsperspektiv») å se noe nytt i noe gammelt, og noe gammelt i noe nytt.

Det hjelper ikke om man er rik, hvit, vakker eller kongelig når døden banker på døra. Vi havner alle i grava. Ja, døden er faktisk den aller mest demokratiske og antirasistiske oppfinnelsen i hele verden. Den er beundringsverdig rettferdig. Men har den noensinne fått noe heder for det? En medalje rundt halsen og rungende applaus? Nei.

Historien fremstår som et vakkert og vondt eventyr. Men den er bare livet.