2016
Forlag Bantam
Utgivelsesår 2014
Format Hardcover
ISBN13 9780345537263
Språk Engelsk
Sider 832
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Jeg har gått en stund og ventet på at Rogues kom ut. Jeg oppdaget den på Patrick Rothfuss' blogg. Han skrev om at han var så heldig at han fikk delta med en novelle. Da jeg så det, måtte jeg bare ha den. Jeg elsker Pat Rothfuss' bøker, og leser alt jeg kommer over som han har skrevet. Jeg fikk bestilt Rogues, og begynte å lese så fort jeg kunne. Siden jeg bestilte den fra Pat Rothfuss' egen nettbutikk, The Tinker's Packs, fikk jeg den signert av Pat Rothfuss. Yay!
I Rogues har George R. R. Martin (Ja, det er forfatteren av A Song of Ice and Fire, mest kjent som Game of Thrones...) og Gardner Dozois (Noen som vet hvem det er?) samlet historier om rogues - tyver, kjeltringer, svindlere og andre som ikke har helt rent mel i posen. De har fått 21 forfattere, inkludert George R. R. Martin, til å skrive historier om karakterer som ikke er helt svart-hvite, og satte dem sammen til en bok. George R. R. Martin har skrevet en introduksjon, Everybody Loves a Rouge, hvor han forteller om hvorfor de har valgt akkurat dette temaet. Han forteller om kjente og kjære rouge karakterer, og hvorfor folk liker dem så godt. Eksempler på slike karakterer er Han Solo i Star Wars, Captain Jack Sparrow i Pirates of the Caribbean og Captain Jack Harkness fra Doctor Who og Torchwood.
Jeg bestilte Rogues mest på grunn av at Pat Rothfuss hadde en historie i boka, men da jeg så at andre forfattere jeg har lest bøker av også hadde historier i boka, måtte jeg ha den. Både Garth Nix og Neil Gaiman, to av mine favorittforfattere, hadde historier i boka, og jeg gledet meg veldig til å lese dem. Det var også historier av forfattere jeg har ønsket å lese bøker av lenge i boka. For eksempel Joe Abercrombie, Gillian Flynn og Scott Lynch.
Boka overrasket meg positivt. Det var så mange gode noveller i den, og det var ikke én jeg ikke likte. Selvfølgelig likte jeg ikke alle like godt, men ingen var dårlige. Boka er full av originale historier og karakterer. Det var flere forfattere jeg fant ut at jeg må lese mer av.
Novellene i boka har forskjellige sjangere. Det er mange fantasy-historier, men det er også science fiction, krim, thrillere og romanser. Alle de forskjellige forfatterne hadde sitt særpreg, selv om noen var litt like. Jeg likte godt at ikke alle novellene var i samme sjanger. Det gjorde novellene mer forskjellige, og det var lettere å se forskjellene på forfatternes skrivestiler.
Mine favoritter er Joe Abercrombies Tough Times All Over, Gillian Flynns What Do You Do?, Scott Lynch' A Year and a half in Old Therandale, Lisa Tuttles The Curious Affair of the Dead Wives, Neil Gaimans How the Marquis Got His Coat Back, Garth Nix' A Cargo of Ivories, Connie Willis Now Showing og Patrick Rothfuss' The Lightning Tree. Disse åtte historiene skilte seg ut. Både språkmessig og innholdsmessig. De appellerte til meg, og jeg likte historiene veldig godt. Jeg har planer om å lese mer av de respektive forfatterne.
Jeg brukte ganske lang tid på Rogues. Det er flere grunner til det. Jeg valgte å bruke litt tid på hver novelle. Det er utrolig hvor mye en forfatter kan få sagt i løpet av 20 - 50 sider! Derfor følte jeg at jeg måtte fordøye hver novelle før jeg kunne begynne på en ny. I tillegg har jeg begynt på en ny tv-serie, Torchwood, som jeg ble veldig hekta på. Det gikk mye tid til å se på Torchwood. Jeg har også sett en serie videoer på YouTube basert på Jane Austens bok Pride and Prejudice. The Lizzie Bennet Diaries, som de heter, er en moderne versjon av Pride and Prejudice, og jeg likte videoene veldig godt. De er verdt å sjekke ut :)
Jeg likte Rogues veldig godt, og boka er verdt å sjekke ut selv om du bare kjenner til noen få av forfatterne. Jeg anbefaler virkelig!
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Jeg har lest tre av historiene i denne boka nå (av Patrick Rothfuss, Neil Gaiman, og George R.R. Martin), og jeg må si at jeg er en smule overrasket.
I grunnen kjøpte jeg denne boka kun for å lese Patrick Rothfuss sin novelle, som omhandler Bast, en av karakterene fra "The Kingkiller Chronicle". Mannen skuffer aldri, og jeg var veldig fornøyd med novella om Bast. Rothfuss har en unik evne til å fortelle historier på en spesiell, personlig og fengende måte; jeg elsker måten han skriver på. Jeg kunne dog ha ønsker litt mer handling i denne historien, da Bast virker å være en karakter som lett får ting til å skje.
Det var en positiv overraskelse da jeg oppdaget at også Neil Gaiman hadde et bidrag til denne boka; han er en forfatter jeg nylig har begynt å lese bøkene til, og han er slettes ikke verst. Det som forundret meg litt med hans historie var at størstedelen av handlingen foregikk helt i starten av historien - og etter det første "in medias res" skjedde det i grunnen ikke så mye mer. Også Neil Gaimans fortellermåte er spesiell, og her skriver han på en morsom måte om ganske så absurde ting. Det treffer nok ikke min smak helt midt i blinken, men det er allikevel en god historie som er verdt å lese, og som jeg antakelig ville ha lest igjen uten å protestere.
Så tenkte jeg at jeg skulle gi George R.R. Martin en sjanse. Jeg har alltid undret meg over hva det er som gjør hans bøker så populære, men jeg har enda ikke vært nysgjerrig nok til å begynne på en av mursteinene hans for å finne det ut. Men jeg tenkte for meg selv at "ei novelle? Ja, det skal jeg vel klare å komme igjennom". Jeg kom meg igjennom. Men enten fikk jeg helt feil inntrykk da jeg forstod det som at "Rogues" er ei novellesamling, eller så har herr Martin bommet fullstendig på sjangertrekkene. De fire første sidene av hans skriverier begynner her med en kort introduksjon av noe som føltes som 20 karakterer (det er nok en overdrivelse; men det er nok ganske reelt at det i allefall var minst 10), hvor han presenterte alle med navn, familie, personlighet og posisjon i samfunnet. Jeg hadde selvfølgelig ikke nubbsjans til å huske alle disse, og de fleste gikk i glemmeboka da jeg bladde til neste side. Jeg ble først frustrert - "Er det DETTE som er den fantastiske George R.R. Martin?!" tenkte jeg. "Ja, det er jo ikke det værste jeg har lest, men det er neimen ikke langt unna heller." Jeg fortsatte å lese (etter de fire første, forferdelige sidene), og jeg ble ikke videre imponert. Historien utspiller seg omtrent som jeg husker min historiebok fra 4. klasse på barneskolen. Forskjellige familier blir beskrevet, det nevnes i korte setninger hvem som blir født og hvem som dør (og hvorfor), og årstallene er selvfølgelig også nevnt. Det er nesten så han bare kunne ha satt opp ei stikkordsliste - lesninga ville ikke bli noe værre av dét. Mot slutten av historien var det en konge som var død, mannen som historien hadde fått sin tittel etter var knapt nok nevnt, og ei hel årrekke hadde passert - jeg talte ikke, men det er snakk om rundt 10-15 år, vil jeg tippe. Så hvis dette liksom skulle være ei novelle, nei, da vet ikke jeg... Det nærmeste historien kom en actionscene var: "Cole's favourite weapon was the morning star, and the blows he rained down on Ser Laenor's champion cracked his helm and left him senseless in the mud." Den klassiske intense følelsen en novelle ofte gir, kjenner jeg i allefall ikke igjen i denne historien. Så kort fortalt - jeg ble ikke imponert. Og hvis resten av George R.R. Martins bøker holder samme standard som denne historien, da skal jeg i allefall aldri lese noe mer av ham.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketThe Lightning Tree (Patrick Rothfuss):
He was bright as broken glass and sharp enough to cut himself.
The Lightning Tree (Patrick Rothfuss):
He sighed. He wasn't good at this.
So much was so easy. Glamour was second nature. It was just making folk see what they wanted to see. Fooling folk was simple as singing. Tricking folk and telling lies, it was like breathing.
But this? Convincing someone of the truth that they were too twisted to see? How could you even begin?
It was baffling. These creatures. They were fraught and frayed in their desire. A snake would never poison itself, but these folk made an art of it. They wrapped themselves in fears and wept at being blind. It was infuriating. It was enough to break a heart.