Etter mitt råd drar vi på Flunch og spiser. Der kan man spise pommes frites med ubegrensede mengder majones (man bare forsyner seg med så mye man vil fra en stor dunk). Jeg nøyer meg forresten med en tallerken pommes frites som er druknet i majones, og en øl, mens Tisserand uten å nøle bestiller en Couscous Royal og en flaske Sidi Brahim. Etter andre glasset med vin begynner han å kaste lange blikk etter servitrisene, de kvinnelige gjestene, hvem som helst. Stakkars fyr. Stakkars, stakkars fyr, Jeg skjønner godt hvorfor han er så glad for å være sammen med meg: Det er fordi jeg aldri snakker om kjærestene mine, jeg skryter aldri av de kvinnelige erobringen mine. Han mener derfor han har grunnlag for å tro (for øvrig med rette) at jeg av en eller annen grunn ikke har noe seksualliv; for ham er det én smerte mindre, lidelsen blir lettere å bære. Jeg husker hvor pinlig det var den dagen Tisserand ble presentert for Thomassen, som nettopp hadde begynt i firmaet. Thomassen er av svensk opprinnelse; han er veldig høy (akkurat over to meter, tror jeg), fantastisk velproporsjonert, og han har et utrolig vakkert ansikt, det skinner, det stråler, man får virkelig følelsen av å stå ovenfor et overmenneske, en halvgud.

Thomassen tok først meg i hånda, så gikk han videre til Tisserand. Tisserand reiste seg og oppdaget at Thomassen raget drøye førti centimeter over han i oppreist stilling. Han satte seg rett ned igjen og ble illrød i ansiktet, jeg trodde nesten han skulle gå i strupen på ham; det var forferdelig å se.

Senere har jeg vært på flere reiser sammen med Thomassen - for å holde kurs, det vanlige opplegget. Vi har kommet veldig godt overens. Jeg har mange ganger merket meg at folk som er ekstremt vakre er ofte beskjedne, omgjengelige, vennlige, hensynsfulle. De må hele tiden anstrenge seg for å få folk til å glemme hvor mye penere de er, for en liten stund, iallfall.

Tisserand har gudskjelov aldri blitt sendt ut på reise sammen med Thomassen. Men jeg vet at han tenker på det hver gang et nytt kursopplegg forberedes, og at han sover dårlig om nettene.

Men det at kua valgte meg for å skaffe seg en tang, forandrer alt. Det styrer meg ut i et helt univers av alternative overveielser. Og i de alternative overveielsers univers er hovedproblemet det at alt blir så langtrukkent og innfløkt. Jeg spør kua: "Hva skal du med en tang?" Og kua svarer: "Jeg er så sulten." Så spør jeg: "Hva skal du med en tang hvis du er så sulten?" Kua svarer: "Jeg skal binde det til greinene på ferskentreet." Jeg spør: "Hvorfor et ferskentre?" Og da svarer kua: "Det var jo derfor jeg byttet bort viften min, ikke sant?" Også videre, også bortover. Det blir aldri noen løsning på det, og jeg begynner å bli ergelig på kua, og kua begynner å bli ergelig på meg. Det er et ormeøyes blikk på sitt univers. Den eneste måten å komme ut av det ormeuniverset på, er å drømme en annen symbolsk drøm.

Et eller annet steds inni der var det en forferdelig scene med mennesker som ga uttrykk for at de var sinte på Billy og kvinnen, og Billy kom til seg selv i bilen sin, hvor han forsøkte å finne rattet.

Det viktigste nå var å finne rattet. Til å begynne med veivet Billy med armene i håp om å finne det ved et lykketreff. Da ikke dette virket ble han metodisk og arbeideet seg frem på en slik måte at rattet umulig kunne unslippe ham. Han satte seg tungt mot døren på venstre side og gjennomtrålet hver kvadratcentimeter av området foran seg. Da han ikke fant rattet flyttet han seg seks tommer og lette påny. Utrolig nok endte han med å lene seg tungt mot døren på den høyre siden, uten å ha funnet rattet. Han sluttet av dette at noen hadde stjålet det. Dette gjorde ham sint mens han sovnet.

Han satt i baksetet på bilen, og det var derfor han ikke kunne finne rattet.

But a bloody nose wasn't enough anymore. Blowing people apart seemed to have replaced the roundhouse punch in the daydreams of the aggrieved: only annihilation gave satisfaction that lasted.