Som å lese (høre) en actionfilm...
Jeg falt for serien allerede ved bok en I am number four som også har blitt filmatisert. Tydeligvis falt ikke filmen i smak, for da hadde nok de tre etterkommerne blitt filmatisert også.
De er visuelle actionfyrverkeri.

Dette er ikke et stort litterært værk med subtile undertoner og referanser til annen litteratur, men alt behøver ikke være det heller.
Dette er underholdende.
Dette er et fristed for hjernen.
Dette er lett å få med seg.
Dette er ungdommer som tilfeldigvis er aliens og sloss for sin egen eksistens og jordens frihet. Plottet viser seg å være mer og mer intrikat og ikke så navivt som en kunne få inntrykk av i starten av serien.

Jeg har nå hørt alle fire bøkene på rappen og den fjerde avsluttes selvfølgelig med en real cliffhanger. Dermed venter jeg i spenning på hvordan det skal gå med John, Six, Sara, Sam og deres allierte... (Ramser ikke opp alle overlevende så ikke få hetta om dere savner noen navn ;)

Dette er fjerde boka i serien "The Lorien Legacies"- Pittacus Lore.
The Gard mangler bare et medlem igjen før de er samlet. Nummer Fem. Det som er hovedpoenget i denne boka er og finne Nummer Fem og å trene sammen for å bli vant til kreftene sine.
Jeg gledet meg kjempemye til å lese denne boka. Jeg elsket boka før jeg leste den. Jeg hadde jo veldig høye forventninger til denne boka, siden den forrige boka var kjempebra. Den skuffet ikke i det hele tatt! Selv om jeg leste denne på engelsk, og de forrige på norsk, er det akkurat det samme!
Jeg synes ideen i denne boka er veldig spennende. Trenings-delen synes jeg var mest spennende( sammen med slutten)! Jeg liker trenings delen best i alle bøker for eksempel "The Hunger Games":)

Jeg liker at ikke all fokus til John er på kjærlighetslivet sitt lenger. Det var irriterende i de forrige bøkene fordi da drev han og bablet i vei om hvem han likte best: Six eller Sarah.....Takk, John for at du tok en beslutning;)
I denne boka er det veldig mye bakgrunnsinformasjon om The Garde, ihvertfall om Ella(skal ikke spoile noe)...... Jeg synes veldig synd på Ella. Det hun må gå gjennom. Hun er den yngste, liksom! Hvorfor gjør Setrakus Ra det mot henne!
Nummer Fem! Jeg synes du var snill på starten! Jeg synes synd på deg for å være utenfor! Ikke nå lenger! At du gjør sånn med fri vilje! (Det er ikke sikkert om det var med fri vilje eller ikke da.....) Jeg kan ikke tilgi det du gjorde mot min favorittperson, Nummer Åtte!
Marina har blitt mye mer selvstendig. Hun har blitt mer selvsikker og selv om hun ser opp til Six, står hun opp for sine meninger. Da de skulle dra på oppdrag, for eksempel.
Jeg liker ikke Sam! Denne boka har fått meg til å like ham litt mer, men kan han ikke bare være litt mindre irriterende! Han har blitt den nye John, babler om Six hele tiden! Jeg likte best kapitlene der Marina og John var jeg-personen!

Dette var en favoritt-bok for meg, fordi denne boka elsket jeg. Den fikk meg til å le og jeg elsker det. Jeg ble helt stum på slutten. Jeg ville ikke lese mer! Det var bare så trist. Jeg synes slutten var bra, men hvorfor? Hvorfor spør jeg bare!
Terningkast 6!

Nå er det utrolig lenge siden jeg leste The Rise of Nine, og jeg merker at jeg ikke er så veldig motivert når det gjelder denne serien lenger. Det er litt for mange ting jeg irriterer meg over. Det er synd, for dette kunne ha blitt en veldig interessant serie, men det er dessverre ikke det.

Det var vanskelig å sette seg inn i historien igjen. Boka er fortalt i jeg-person, men det er ikke konsekvent hvem som forteller. Det står heller ikke hvem det er som forteller, og det forvirret meg veldig! Det eneste som skiller mellom de forskjellige fortellerne er skifttypene; som ikke er konsekvent fra bok til bok, og i denne boka var skrifttypene til Sam og Marina så godt som like; jeg kunne ikke se forskjell på dem. Så forvirrende!!!

John, nummer Fire, er akkurat like flat som vanlig. Jeg hadde håpet han kunne vokse litt i løpet av bøkene, men det har han dessverre ikke gjort... Jaja... Sånn kan det gå. Jeg synes det er veldig dumt, fordi han er så godt som hovedpersonen, og flere av bikarakterene er bedre skrevet...

Historien er bra nok. Det er spenning, og jeg måtte ikke tvinge meg gjennom boka. Jeg ville gjerne vite hva som kom til å skje, men jeg har ikke noe ønske om å vite mer. Jeg kommer ikke til å lese flere bøker i denne serien.

På slutten av boka var det tre noveller. Jeg likte dem godt fordi de handlet om noen andre karakterer som ikke er så mye med i serien. Det var interessant å få vite mer om Sandor, Nis Cêpan, og Adam, den eneste snille Mogadorian. Historiene om Adam var de beste, og de fikk meg nesten til å få lyst til å lese neste bok, men jeg kommer ikke til å gjøre det.

Dette er en helt ok bok; den er spennende nok, men karakterene er litt flate.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.